Julevasken starter

I et anfall av stress og flinkistrang starta jeg julevasken i helga. Av en eller annen grunn liker jeg ikke å ha på meg smykker når jeg vasker, det er klaustrofobisk, så derfor la jeg gifteringen min på benken. Guttungen hadde liten interesse av å hjelpe sin mor med julevasken (på tross av at han til og med ble tilbudt sin egen vasketue), så han benyttet anledningen til å gjøre små endringer på dagens togbane. Etter at soverommet luktet grønnsåpe og alle hybelkaninene var omhyggelig fjernet fra ABBA-skoene mine og diverse andre platåsko jeg aldri får meg til å fjerne, var flinkistrangen forbi, og jeg var klar for gifteringen min igjen. Den lå imidlertid ikke på benken... *skummel Brødrene Dal-musikk*

"Vennen, vet du hvor mammas ring ble av" spurte jeg, med stemmeleiet hakket mer skingrende enn vanlig. "Ja", nikker guttungen med et "hvordan kan du spørre så dumt"-blikk. Så går han og henter sparegrisen sin. Og joda, et lite innbrudd avslører at mammaens giftering var oppbevart svært så trygt. Det er tydelig at han syns jeg er litt uvøren av meg...

Til min Carrie

Første gang jeg så deg kom du svevende inn døra iført dongeribukse med svart miniskjørt utenpå, en svart, lang kappe i chiffon, alpelue og sokker som ikke matchet, verken i farge eller i mønster. Håret ditt var gullfarget (visstnok etter en seanse hvor du hadde prøvd å bleike en frisyre som allerede var farget knallrød), du hadde piercing både her og der og så absolutt fantastisk ut! Nei, vi møttes ikke på Brøset, derimot var det nittitall, og vi var formgivingselever på andre året med skyhøye kunstneriske ambisjoner og minimalt med arbeidsmoral. Du så "veldig urban" ut som en annen venninne imponert uttalte det, og sjokket mitt var derfor stort da du fortalte at du var fra Selbu. Vi traff tonen skremmende fort, og kastet bort et helt skoleår med kortspill, Tekken, festing, utvikling av våre "telepatiske evner" (som vi var overbeviste om at vi hadde) og annen ugudelig framferd.

I dag har vi begge gitt opp våre kunstneriske ambisjoner. Jeg har fortapet meg i bokstavenes verden, du i tallenes. Vi har sjelden tid til hverandre, et vanlig fenomen blant venninner med barn, men det er likevel ingen problem å fortsette en samtale der den sluttet en måned tidligere.

Du er en av de sterkeste personene jeg kjenner (vel og merke i psykisk forstand...), du er innmari flink til å få meg til å føle meg fantastisk, du er vakrere inni enn utenpå (de som vet hvem jeg snakker om vet også at det sier en del), og at du er verdens beste venninne beviste du da du, på tross av at du holdt på å kaste opp av nerver, holdt en nydelig tale i bryllupet mitt.

Gratulerer masse med dagen snuppa, og takk for ti fantastiske år!

P.S. Jeg vet du først har bursdag i morgen, men tidsklemma gjør det enklere å publisere dette på en søndag enn en mandag...

Bull og barnet

Jeg har fått en del kommentarer på at mannen, som med unntak av favorittguttene mine C. og V., mest opptar mitt liv for tiden, ikke var verdens mest sprudlende og lettleste poet. Jeg vil med dette diktet motbevise tanken om at Olaf Bull ikke har produsert et eneste lykkelig og omgjengelig dikt:

Barnet

Du lykkelige kravlekryp,
min søn, du lille jord-erot!
Du læremester fra et dyp,
dernede ved min voksne fot!
Du boltrer dig med ny forstand,
og rækker henrykt tungen ut!
Ja, søn, igaar fik du en tand -
idag er hæggen sprungen ut!

Aa, tar jeg dig i armen op,
og lægger kinden til din kind,
er sjælen i din lille kropp,
Gud være lovet, ikke min!
Allikevel, mit barn, det er
en sær fornemmelse for mig,
at være dig saa evig nær,
og slettes ikke være dig!

I træets skygge staar din mor,
og skjønner straalende, at saan
af hendes evighet der gror,
forunderlig, paa egen haand!
Hvad er du for et litet sind,
som med en søt og heftig trods
en høstdag skiftet sol og vind
paa denne maaten, mellem os?

Jeg prøver fange i et kys
et varigt minde av din vekst -
men du er ny - hvad var du nys,
du sødt foranderlige tekst?
Og tusen gange slaas der bro
bak barnepandens høie hvælv
imellem dødelige to,
som skiltes av den dunkle elv!

Se der, et lykkelig, nydelig dikt om det forunderlige i å være far. Det burde motbevise alle ideer om at Bull bare er pessimistisk og full av dødsangst.

Oj, vent... Det var visst en strofe igjen...

Og saa, for hver en dag, som gaar
i sol, i regn, fra gry til kveld,
blir du, fra helt at være vor,
bestandig mer og mer dig selv!
Ræk haanden til din far, din mor,
før veien bøier evig av!
Den venter os, den sorte jord!
Nu gaar vi tre, til hver vor grav!

...

Litt om glede

Hvordan forvandler man et tre år gammelt b-menneske (dog kun b-menneske på hverdager...) som normalt starter dagen med et "hvordan kan du være så slem mot meg?"-blikk, og som insisterer på å ha dyna rundt seg gjennom hele tannpussen, til en liten solstråle? Svaret befant seg på terrassen vår i morges: et tjukt lag med snø. "Åh, mamma! Nå er jeg glad!" kunne sjarmisen fortelle meg da vi satte oss i bilen.

I går var det ikke snø. Himmelen var derimot grå som en gjennomvåt avis, og buksekantene mine var fuktige av enorme mengder slaps. Været var faktisk så stygt at tidligere nevnte sjarmis tittet ut og sa "Oj, skitat!". Hva er kuren for en slik start på dagen? Jo, to damer som kommer dansende med hendene i været, kaster seg om halsen på en og jubler høylydt. Dragvolls glasstak, som forøvrig lekker som en sil når det regner, er ikke egentlig særlig stemningsskapende når været er "skitat", men gangene ble kraftig lyst opp av de to vordende ferdigutdannede som nettopp hadde levert oppgaven sin til trykk. Jeg vil derfor benytte annledningen til å gratulere I og MJ med gårdagen, dere har vært kjempeflinke!

Jeg vil ta helg II

Jeg ble litt inspirert av et av Å. sine blogginnlegg så jeg tenkte jeg skulle skrive inn www.*mittnavn*.no i addressefeltet. I siste liten kom jeg på hva jeg faktisk heter, og bestemte meg for å google i stedet (angsten for flashy bilder på offentlig lesesal er stor), og helt riktig, der dukket det sannelig opp noe om erotikk og stevnemøter... Dessuten selger jeg visst undertøy også.

Jeg vil ta helg nå!

"Kveldsstemningens fortryllelse ligger i balansen mellom naturens oppløsende, sentrifugale krefter og den menneskelige beåndningens identitetsstyrkende sentripetale (...) I neste omgang er det hun som søker evighet gjennom identifikasjon med mannen som synekdokisk representant for naturen, og han (i egenskap av Dikter) som legger denne synkrone relasjon ut i tiden (allegori )" (fra doktoravhandling om Bull)

Man lærer i hvertfall noen nye ord når man skriver master...

Stolt tante roper:

Velkommen til verden Sonja Madonna! :D

Venting med knurrende mage

I dag tok vi med oss guttungen i byen en tur. Etter å ha lekt litt på marinen fant vi ut at Tyholttårnet var et lurt sted å ta med en treåring. Tja, muligens ikke verdens beste ide. Da vi kom dit fikk vi beskjed om at det ville ta ca. 15-20 minutter å få et bord, men at det muligens ville gå fortere. Den gang ei (hva nå enn det betyr). Etter 45 minutter (45 minutter er forøvrig noe sånt som 4,5 timer i sulten treåring-år) spurte jeg pent om hvorfor det tok så lang tid, og fikk til svar at det var fordi vi kom midt i vaktskiftet. Forrige gang jeg fikk den beskjeden satt jeg i et badekar og gaulet etter epidural, jeg ble ikke særlig blid for meldingen da heller...

Supernaiv?

Jeg har vel egentlig tatt som en selvfølge at alle nordmenn, i hvertfall de aller fleste av oss, var fornøyde med utgangen av det amerikanske valget. I hvertfall før C. kunne fortelle at han hadde fått denne responsen fra mannen bak skranken på en bensinstasjon han stakk innom: "Grmpf, ja de kan i hvertfall ikke kalle det for the White House lenger..."

"Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underligt ..."