Søndag

Søndag. Sola skal skinne på kritthvit snø, man skal gå seg en søndagstur, komme inn igjen, mor skal lage kakao til alle mens barna spiller brettspill og far ligger på sofaen med avisen. Kanskje kan man høre litt på et koselig radioprogram og huset skal dufte av steik og poteter.

Eller

Det er søndag, det vil si at barnehagen er stengt. November har kritthvit snø og mørkegrå himmel, sola kommer tilbake neste år, mor lager ikke kakao, men drikker kaffe med røde øyne og en hestehale på halv tolv. Far har for lengst oppgitt alle drømmer om avislesning dette året, brettspillet er strødd utover hele kjøkkenet, to babyer hyler krakilsk (uten annen grunn enn at de absolutt, ABSOLUTT, burde ha sovet formiddagsluren sin) og femåringen insisterer på å spille munnspill.

Det er da man hiver alle i bilen og kjører hjem til besteforeldre med babytekke-hender, varm kaffe og sjokoladekjeks. Takk for en likevel fin søndag, mamma og pappa!

Framtidsplaner

Guttungen har funnet ut at han ikke kan "bli alt" når han blir stor, slik den opprinnelige planen var. Nå skal han bli "bare åtte ting". Dette er visstnok (ingen prioritert rekkefølge):

1. Racerbilsjåfør
2. Politi
3. Brannmann
4. Astronaut (han skal bli første menneske på Mars)
5. Lokfører
6. Skiltmann (en som viser veien der det ikke er skilt)
7. Jobbe i barnehage

"Men det er jo bare sju ting" sier mor. "Hva er det siste du skal bli?" "Ingeniør!" sier far, "Næhæi" sier guttungen. "Lærer!" sier mor, "Næhæi" sier guttungen. "Jeg skal bli bonde!"

Det bør jo være flere familiemedlemmer som er fornøyd med denne lista.

En sjelevenn

Jeg begynner å erfare at noen dager er litt tøffere enn andre dager når man er mamma til tvillinger. Slike dager starter gjerne med en langdryg natt (gjerne med mating sånn cirka annenhver time) og i dag ble natta etterfulgt av det faktum at selv om hodet mitt er innstilt på vintertid, så har ikke småtrollene snudd klokka ennå, og insisterer derfor på å stå opp en time tidligere enn de pleier.

På slike dager føler jeg meg gjerne litt mindre som Wonder Woman og litt mer som Crazy Woman. Det føltes derfor ganske godt da jeg på butikken traff en dame som så ut som et speilbilde av hvordan jeg selv følte meg, og enda bedre da hun først så på meg med det apatiske, stirrende blikket jeg selv innehar på slike dager, for så å flytte blikket ned på vogna, og med tydelig skrekk i både stemme og blikk rope ut "å HERREGUD, har du TVILLINGER?!?".