Etter å ha tilbrakt et år i Toronto kan jeg trygt si at selv om et år i utlandet er herlig, vil hjemme (og da tydeligvis fire kilometer fra der man er vokst opp) alltid være best. Visse ting savnes imidlertid dypt og inderlig. For C. er det Starbucks som er det største tapet. For meg er det shoppingen. Jeg har ikke tenkt å bruke masse tid på å sutre over prisforskjellene. Jeg har sett en kanadisk gjennomsnittslønn og jeg har sett gjennomsnittsprisen på kanadiske barnehager og leiligheter. Selv om vi må betale dobbelt så mye for Calvin Klein i Norge er det ingen tvil om hvem som kommer best ut av prisforskjellene. Det jeg derimot har tenkt å sutre over er selve shoppingopplevelsen. Jeg trodde kanskje denne forskjellen lå i det faktum at visse butikker jeg oppsøkte i Canada var av en type jeg knapt nok tør se i vinduene på i Norge. Overraskelsen var derfor stor da jeg på min snarvisist i hovedstaden (se tidligere blogg) oppsøkte en av favorittkjedene mine fra Canada: Mango.
En vanlig shoppingrunde på Mango i Toronto:
Jeg kommer inn og en ekspeditør kommer ilende til og lurer på om jeg trenger hjelp. Jeg svarer med "No thanks, I'm only browsing" fordi jeg har lært meg at "No thanks, I'm only looking" gir en del merkelige blikk. Ekspeditør trekker seg smilende tilbake. Jeg begynner å se på noen klær og ekspeditør (heretter kalt E.) kommer ilende til meg igjen og lurer på om jeg trenger hjelp med å finne riktig størrelse. Jeg svarer forvirret hvilken størrelse jeg bruker og hun gir meg den riktige størrelsen slik at jeg skal slippe å bla gjennom alle de fire utgaven av plaggene som henger der. Jeg sier takk og "browser" litt til. Når jeg har funnet en to tre ting jeg vil prøve kommer E. tilbake og lurer på om hun kan få henge plaggene for meg i et prøverom slik at jeg skal slippe å slite meg ut med å bære på dem. Når jeg er klar går jeg til prøverommet og prøver klærne. E. står utenfor og venter, men langt nok unna til at det ikke blir klaustrofobisk. Etter dette har scenen to muligheter. Enten vil jeg ikke ha noen av klærne og E. tar imot dem og sier hun skal henge dem på plass og ber meg (oppriktig!) om å ha en fin dag. den andre utveien er selvfølgelig at jeg vil ha et av plaggene og E. roper på en ny E. som tar meg med til kassen. E1 henger tilbake klærne jeg ikke vil ha og E2 pakker inn plagget jeg kjøper i silkepapir (!) før hun så legger det ned i en fancy papirpose og tar i mot pengene. Når jeg drar ønsker begge meg en fin dag.
Jeg hadde forventet litt av samme greia da jeg gikk inn i Mango i Oslo (hjemme i Norge har jeg stort sett bare råd til H&M, og der forventer jeg naturlig nok ikke at klærne mine blir pakket inn i silkepapir). Vel, det ble ikke helt den samme opplevelsen.
Mango, Oslo:
Jeg kommer inn og to ekspeditører sitter bak kassen og snakker om et eller annet veldig viktig "liksom". Det er salg, og jeg finner opptil flere ting jeg vil prøve. Ingen spør om de skal hjelpe meg å finne riktig størrelse eller prøverom. Jeg finner prøverommet selv. Ekspeditør nr. 3 står utenfor og henger opp klær. Jeg prøver klær, finner et par jeg vil ha og spør E3 (på en veldig høflig og smilende måte) om hun kan ta de klærne jeg ikke skal ha, men får til svar at "det hadde vært veldig greit om du kunne henge dem opp selv altså". Jeg betaler plaggene mine (som definitivt ikke blir pakket inn i silkepapir) og får så vidt et glefsende "Værs'go" når jeg sier "takk" og "hadet".
Det er ikke det at jeg ikke får til å henge opp klær selv (dette gjør jeg tross alt temmelig ofte i mitt eget hjem) og det er ikke det at jeg ikke klarer å finne min egen størrelse, men det er liksom så mye mer moro å shoppe når ekspeditørene later som om jeg er fryktelig viktig for dem og klærne blir pakket inn i silkepapir.
En vanlig shoppingrunde på Mango i Toronto:
Jeg kommer inn og en ekspeditør kommer ilende til og lurer på om jeg trenger hjelp. Jeg svarer med "No thanks, I'm only browsing" fordi jeg har lært meg at "No thanks, I'm only looking" gir en del merkelige blikk. Ekspeditør trekker seg smilende tilbake. Jeg begynner å se på noen klær og ekspeditør (heretter kalt E.) kommer ilende til meg igjen og lurer på om jeg trenger hjelp med å finne riktig størrelse. Jeg svarer forvirret hvilken størrelse jeg bruker og hun gir meg den riktige størrelsen slik at jeg skal slippe å bla gjennom alle de fire utgaven av plaggene som henger der. Jeg sier takk og "browser" litt til. Når jeg har funnet en to tre ting jeg vil prøve kommer E. tilbake og lurer på om hun kan få henge plaggene for meg i et prøverom slik at jeg skal slippe å slite meg ut med å bære på dem. Når jeg er klar går jeg til prøverommet og prøver klærne. E. står utenfor og venter, men langt nok unna til at det ikke blir klaustrofobisk. Etter dette har scenen to muligheter. Enten vil jeg ikke ha noen av klærne og E. tar imot dem og sier hun skal henge dem på plass og ber meg (oppriktig!) om å ha en fin dag. den andre utveien er selvfølgelig at jeg vil ha et av plaggene og E. roper på en ny E. som tar meg med til kassen. E1 henger tilbake klærne jeg ikke vil ha og E2 pakker inn plagget jeg kjøper i silkepapir (!) før hun så legger det ned i en fancy papirpose og tar i mot pengene. Når jeg drar ønsker begge meg en fin dag.
Jeg hadde forventet litt av samme greia da jeg gikk inn i Mango i Oslo (hjemme i Norge har jeg stort sett bare råd til H&M, og der forventer jeg naturlig nok ikke at klærne mine blir pakket inn i silkepapir). Vel, det ble ikke helt den samme opplevelsen.
Mango, Oslo:
Jeg kommer inn og to ekspeditører sitter bak kassen og snakker om et eller annet veldig viktig "liksom". Det er salg, og jeg finner opptil flere ting jeg vil prøve. Ingen spør om de skal hjelpe meg å finne riktig størrelse eller prøverom. Jeg finner prøverommet selv. Ekspeditør nr. 3 står utenfor og henger opp klær. Jeg prøver klær, finner et par jeg vil ha og spør E3 (på en veldig høflig og smilende måte) om hun kan ta de klærne jeg ikke skal ha, men får til svar at "det hadde vært veldig greit om du kunne henge dem opp selv altså". Jeg betaler plaggene mine (som definitivt ikke blir pakket inn i silkepapir) og får så vidt et glefsende "Værs'go" når jeg sier "takk" og "hadet".
Det er ikke det at jeg ikke får til å henge opp klær selv (dette gjør jeg tross alt temmelig ofte i mitt eget hjem) og det er ikke det at jeg ikke klarer å finne min egen størrelse, men det er liksom så mye mer moro å shoppe når ekspeditørene later som om jeg er fryktelig viktig for dem og klærne blir pakket inn i silkepapir.
3 kommentarer:
eg shoppa og på mango i oslo i går:)sånn bare for å ha d sagt, og eg mått og finn fram min egen størrelse,men siden mine utelandsopplevelsa strekk seg te kungälv i sverige og fabrikkutsalget på göteborgs kex, så kom ikke mangelen på silkepapir som nå stort sjokk på meg.
Jeg bare heldigger å lese dine opplevelser jeg!
Og fikk utrooolig lyst til å oppleve en mango-shopping i toronto en gang *drømme* - har aldri vært i nærheten av noe sånt.
Skjønner godt at du hadde litt andre forventninger - men dette er tross alt service-løse-Norge ^^
etter å ha lest det blogginnlegget her så drømt eg at eg handla ilamme barnehagetanta tell minien på Mango i Trondheim. Så det så
Legg inn en kommentar