Til min Carrie

Første gang jeg så deg kom du svevende inn døra iført dongeribukse med svart miniskjørt utenpå, en svart, lang kappe i chiffon, alpelue og sokker som ikke matchet, verken i farge eller i mønster. Håret ditt var gullfarget (visstnok etter en seanse hvor du hadde prøvd å bleike en frisyre som allerede var farget knallrød), du hadde piercing både her og der og så absolutt fantastisk ut! Nei, vi møttes ikke på Brøset, derimot var det nittitall, og vi var formgivingselever på andre året med skyhøye kunstneriske ambisjoner og minimalt med arbeidsmoral. Du så "veldig urban" ut som en annen venninne imponert uttalte det, og sjokket mitt var derfor stort da du fortalte at du var fra Selbu. Vi traff tonen skremmende fort, og kastet bort et helt skoleår med kortspill, Tekken, festing, utvikling av våre "telepatiske evner" (som vi var overbeviste om at vi hadde) og annen ugudelig framferd.

I dag har vi begge gitt opp våre kunstneriske ambisjoner. Jeg har fortapet meg i bokstavenes verden, du i tallenes. Vi har sjelden tid til hverandre, et vanlig fenomen blant venninner med barn, men det er likevel ingen problem å fortsette en samtale der den sluttet en måned tidligere.

Du er en av de sterkeste personene jeg kjenner (vel og merke i psykisk forstand...), du er innmari flink til å få meg til å føle meg fantastisk, du er vakrere inni enn utenpå (de som vet hvem jeg snakker om vet også at det sier en del), og at du er verdens beste venninne beviste du da du, på tross av at du holdt på å kaste opp av nerver, holdt en nydelig tale i bryllupet mitt.

Gratulerer masse med dagen snuppa, og takk for ti fantastiske år!

P.S. Jeg vet du først har bursdag i morgen, men tidsklemma gjør det enklere å publisere dette på en søndag enn en mandag...