Nyttårsforsett, igjen

Nå er jeg ferdig med The Old Man and the Sea (Ernest Hemingway) også. Hvis noen lurer på hvordan det kan ha seg at den gikk så fort unna, så er det mest på grunn av at den er 99 sider lang. Ikke for det, den er nydelig skrevet også, "every word tells and there is not a word too many" som det står på vaskeseddelen. Handlingen er fin. Trist og glad, oppstemmende og nedstemmende, og absolutt en påminnelse om at det kanskje finns viktigere ting å tenke på enn forskjellen på en troké og en jambe, hvordan metaforen skiller seg fra symbolet, hvordan assonansen påvirker tematikken i et dikt, og andre teite ting jeg bekymrer meg for nå for tiden. Og alle disse nitti sidene, med alle disse fortellende ordene, handler i hovedsak om to ting, en mann og en fisk.

Av en eller annen grunn virker det som om bøker om gamle menn er ekstra gode (Paa gjengrodde stier, Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten). Litt merkelig egentlig.