Her om dagen ble det vist noe interesse for en viss treårings verbbøying her på lesesalen. Jeg kan derfor opplyse om at den svake bøyingen av verbet "å ville" i presens nå har blitt sterk. Til gjengjeld har jeg observert et litt spesielt substantivfenomen. Etter en lengre periode preget av hankjønnsbøying ("jeg vil hjem til husen min"), har guttungen nå kommet inn i en intetkjønnsperiode, hvilket fører til uttalelser som "Hvor er pappan mitt henne?". Den observante leser vil legge merke til hvordan hannkjønnsbøyingen fortsatt blir videreført i bestemt form. Å utdype hvordan dette stemmer overens med Chomskys teorier får bli opp til en mer kunnskapsrik leser.
1 kommentar:
din sønn e et vidunder. fra et reint generativt synspunkt, selvsagt:)
Legg inn en kommentar