Starstruck, igjen...

Ok, My, her er en oppdatering. Men husk, dette skjer på bekostning av alle mine skjønne elever som sitter spent og venter på å få tilbake nynorskstilene sine...

Jeg jobber i en, i norsk forstand, relativt stor by. I relativt store byer møter man innimellom relativt kjente folk (i min by, vil det stort sett si Trond Giske, Klaus Joachim Sonstad, diverse fotballspillere, eller Åge Aleksandersen), man burde derfor være blasert nok til å kunne gå forbi en kjendis uten å bli fnisete og rød på ørene, men nei da...

Jeg ble nemlig ganske skjelven da jeg her en dag spaserte rett forbi Håkon Bleken. Jepp! Håkon Bleken. Håkon Bleken er stor. Blant Norges største, faktisk, og det uten engang å snyte på skatten. Og i og med at hjernen min har en automatisk av-knapp i møte med kjendiser, hadde jeg veldig, veldig lyst til å fortelle ham dette. Heldigvis virker det som om hjernen min de siste årene også har utviklet en ganske praktisk brannmur, for jeg gjorde det faktisk ikke. Her er noen gode grunner til hvorfor jeg bør være glad for dette:

1. Bleken var i følge med et par damer på samme alder som han selv, den typen eldre fruer med kvasse øyne, kvass pelskåpe og kvass lebestift, som, innbiller jeg meg, ikke ser mildt på unge, rødmende småfrøkner som vil forstyrre rødvinsklassiskmusikkitalienskpoesimodernekunst-diskusjonen deres.
   
   
   
2. Samtalen etter "Du er stor" ville vært noe sånt som "Ja, for jeg var jo på den utstillinga den gangen for noen ganske mange år siden med det der fine bildet og så var det jo så bra det der intervjuet i Morgenbladet der du sa den utrolig glupe tingen om kunst som jeg har glemt nå". Det hadde nok imponert kunstneren stort, vil jeg tro.
   
   
3. Jeg hadde nettopp overlevd en rotfylling, og tannlegen min er meget raus når det kommer til bedøvelse. Punkt 1 og punkt 2 kan med andre ord strykes, da Bleken uansett ikke hadde skjønt et ord av hva jeg sa, og da både han og de kvasse damer ville ha syntes veldig synd på kvinnen med litt mindre bagasje som sto foran dem og gurglet, med rødmende ører og sikkel dryppende ned fra munnviken.
   

Jaja, neste gang jeg ser en kjendis, da skal jeg være blasert, da (forhåpentligvis er det en fotballspiller, de kjenner jeg jo aldri igjen uansett). Og nå tilbake til nynorsken.

Å være eller ikke være

"Kan dere ta ned flagget i morgen, siden vi drar bort" spurte svigeronkel i går. "Er det flaggdag i morgen, da?" spurte jeg. Og selvfølgelig er det flaggdag i dag. Min dag. Jeg er tretti år. Fakta!

I lang tid nå har folk gått og mast om hvor grusomt jeg må ha det som blir tretti i dag. Det er etter all skikk og bruk, meningen at denne dagen skal komme i følge med en dyp, eksistensiell krise, derfor brukte jeg den siste timen av tjueårene mine i går til å vri meg rundt og rundt i senga og vente på den lammende angsten over å bli plutselig gammel. Mens jeg venta konstruerte jeg denne lista:

Fordeler og ulemper med å være tretti i stedet for tjue:

Lista beskriver meg som tjueåring, ikke tjueåringer generelt (stort sett), så ikke ta den personlig.

Fordeler

Ulemper (ikke bakdeler, det er noe annet)­

Smartere enn da jeg var tjue Ferdigutdannet Har jobb som verken involverer spørsmålet ”vil du ha pose?” eller ”vil du ha ketchup på hamburgeren?” Har ordentlig lønn Har hus, unger og alt det der (mann teller ikke, han hadde jeg da jeg var tjue også) Overlever å bevege meg utenfor huset uten mascara (fakta!) Orker ikke lenger bekymre meg over at jeg aldri blir brun, og velger heller å sette meg der jeg trives best, i skyggen Lager bedre mat (aldri mer ris med bernaisesaus) Kan gå i dyre butikker uten at betjeningen mistenker meg for uærlige hensikter Kan kjøpe ting i dyre butikker (i hvertfall av og til) Mindre fylleangst (mest sannsynlig grunnet mindre fyll) Bedre vokabular og rettskriving Mindre lat grunnet mindre fritid, noe som fører til at jeg får gjort mye, mye mer Kjeder meg så og si aldri. Da jeg var tjue hadde jeg verken facebook eller blogg og hadde mye mer fritid

Da jeg var tjue var jeg lykkelig uvitende om hvor mye jeg hadde å lære Aldri mer studietid. Det er trist, det. Lånekassen maser om at de vil ha tilbake alle pengene de har gitt meg Tjueåringer har enorme mengder fritid (skjønt ikke vett til å sette pris på den) Når man er tjue er man hellig overbevisst om at man kan bli hva man vil. På en annen side er ikke lenger målet mitt å ”bli rik og berømt”. Rynker (men, takket være tvillingspringing og mindre inntak av coca cola, færre kilo, så vi får si det går opp i opp) Mindre fester, og enda verre, mye dårligere til å sette pris på festing. Mååå man spille så høy musikk på alle utesteder, liksom? Når man er tjue driter man i vokabular og rettskriving Da jeg var tjue var jeg også lykkelig uvitende om brannfarer, våtromsproblemer, kaloriinnhold i sjokolade og herregudhvatenkernaboenomhagenvår-bekymringer Kortere tid igjen til jeg dør, men gjennomsnittlig levealder på kvinner i Norge i dag er 83,1 år (og jeg må jo, takket være mindre coladrikking og festing, få lov til å plusse på noen år), så jeg velger å utsette all bekymring for dette punktet til 40-årskrisa ”she’s not Rachem” Det forrige punktet har overhodet ikke noe som helst med saken å gjøre (rein tv-nerding), og teller derfor ikke i det hele tatt. Ikke dette punktet heller for den saks skyld.

Mine regnekunnskaper (som dessverre ikke har blitt det spor bedre de siste ti årene) kommer fram til fjorten fordeler og ti ulemper, hvorav en kan strykes fordi rynker og færre kilo veier opp for hverandre, og en annen kan vente i minst ti år til. Den eksistensielle krisa utsettes derfor på ubestemt tid, og jeg feirer heller dagen med enda litt mer kake.

Hehe..."What the hell's a Rachem? Is that some paleontology term that I wouldn't know about because I'm just a waitress?" Tihi...

Skal det være litt kake?

"Spring over til tante og hør om hun også har lyst på kake" sier jeg. "Hun støvsuger, så du kan likegodt gå rett inn i tilfelle hun ikke hører ringeklokka" sier onkel. Guttungen løper av sted.

"Hun kunne ikke komme for hun skulle vaske håret!" roper en andpusten løpegutt kort tid etter. Jeg regner med at avkommet blander støvsuging og hårvask, merkeligere forvekslinger har skjedd før. Far er litt kjappere. "Eh, hvor fant du egentlig tante?" spør han forsiktig (og litt humrende, om man skal være ærlig). "På soverommet, vel!" svares det snusfornuftig.

Tante oppklarer senere at dette ikke stemmer. Hun hadde vært på badet da hun ble oppdaget (naturlig nok egentlig, hårvasken tatt i betraktning). Hun sa det bare var koselig, men noe sier meg at når man står på badet i sitt eget hjem (hvor ens egne barn har flydd fra redet for lengst), og gjør seg klar til å vaske håret, blir man noe forskrekket når en (nesten) seksåring river opp døra og brøler "KOM OG SPIS KAKE!!!".

Melding til en bekymret mormor

Angående din bekymring for at guttungen tok skade av at dere ramla innom Rustkammeret og Hjemmefrontmuseet på byturen i går, her er oppsummeringen av et forsiktig avhør om saken:

• Nei, det var ikke skummelt, for dere parkerte jo ved siden av politihuset.
• Det er ikke lov til å flire av dukker som mangler en fot, selv om det er bare maling.
• J. likte ikke å se på dukken uten en fot, men guttungen er ikke redd for noen ting i hele verden, ikke engang T-rexer hvis de hadde vært på ordentlig, så han var ikke redd.
• Det lå et ordentlig menneske der med sår i hodet, men han var på sykehus, så det gikk greit.
• De hadde et ordentlig sverd der! Helt ordentlig! Ikke lekesverd! Helt sant!

Jeg tror han klarer seg:)

Fra baksetet

Utdrag fra baksetesamtale mellom to bestekompissøskenbarnsnartseksåringer:

J: Når det blir for my ulv så må vi skjøt 'n, men det e it'j så farlig for ulva fins itj på ordentlig da.

V: Nei, å ikke jegera heller.

J: Å heller ikke troll.

V: Men vettu hva, at her fins det ikke nånn farlige dyr, men dersom vi fær over grensa til et anna land så er det masse farlige dyr, så derfor er det veldig farlig å fær over grensa.

J: Mm.

V: Bare at det fins brennmaneta her da. Og glassmaneta.

J: Hæ? I glass?

V: Mm.

J: SJÅ, JOHN DEERE!!!

V: Hvor?

J: Der, vi kjørt akkurat forbi den!

V: Er faktisk John Deere en slags hytte, eller?

J: Eh, nei!

V: Hva er det da?

J: Du veit da det?!?

V: Nei, kan du ikke bare si det?

J: Det e jo traktor'n te'n morfar!

V: Åå, det vet jæ jo. Tenk så my enklar det hadd vært om du bare sa det, da.

J: Den e i hvertfall grønn.

22.07.2011

Aust-Vågøy

Mars 1941

De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
La våre hjerter hamre
det om og om igjen.

La våre hjerter hugge
med harde, vonde slag:
De brente våre gårder.
De gjorde det i dag.

De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
Bak hver som gikk i døden,
står tusener igjen.

Står tusen andre samlet
i steil og naken tross.
Å, døde kamerater,
de kuer aldri oss.

Inger Hagerup

Hiv og hoi, landkrabber!

En snart 6 år gammel gutt og hans mor står ved rekka og vinker til far og tvillingene. Guttungen er rank i ryggen og og dirrer svakt i spenning. Båten er på vei ut fra kaia når en mann i starten av tjueårene med dongeribukse, rødlett ansikt og tendens til rørleggersprekk hopper ombord. En ganske vanlig mann med et skjerf knyttet rundt hodet. Det er iallefall det mor ser. Guttungen ser en ekte pirat, en sjørøver klar til dyst, og det pirrer i magen når det av alle ungene ombord, er akkurat han, havets kjeltring velger å blunke til.

Men når skipet er godt ute på havet og dramatisk sjørøvermusikk drønner utover dekket, begynner også mor å se ting med riktige øyne. Piraten hiver seg opp på rekka (akkurat ved der vi står), klatrer elegant oppover masten og lar oss få vite at vi skal ut på sjørøvertokt. "HIV OG HOI" skriker alle barna og en god del mammaer og pappaer, for å få øvd skikkelig godt før det blir alvor.

Og sannelig, godt ute på havet blir det ekte sjørøverkamp. Mot oss kommer en vaklevoren skute og på den står det et spennvilt kvinnfolk som spretter omkring og hytter med nevene mot oss. "HIV OG HOOOOOOOOI"skriker verdens hissigste lille sjørøver ved siden av mor. Så begynner kanonene å drønne så kruttrøyken står. Vi jager skuta rundt og rundt. Det ropes og hoies, det buldrer og braker, og tilslutt får vi jaget den fislete jolla bort for godt. Mor og guttungen hopper opp og ned og jubler i seiersrus. Musikken begynner igjen å spille, og en liten sjørøvermann står i giv akt med glitrende øyne, og synger at kaptein Sabeltann er en farlig mann i dyp, dyp respekt.

Etterpå går vi i land i Kjuttaviga. der har kapteinen selvfølgelig sin egen sjørøverbutikk (det er vel strengt tatt her det ekte sjørøveriet foregår), og guttungen kommer gledesstrålende ut med både hatt og sverd. Og i det hatten forsiktig settes på hodet, skjønner plutselig mamma hvorfor sabeltannhatter er forbudt i barnehagen. De normalt så uskyldige grønne øyne ser ikke lenger mor og far, men skuer ut over en verden ingen voksne kan ta del i. Øyenbrynene trekkes sammen, munnen får et bistert preg, sverdet trekkes, og det er ingen tvil. Guttungen ER kaptein Sabeltann.








P.S. Unnskyld pappa, for eventuelle mangler og kraftige feil i sjømannsterminologien.