Starstruck, igjen...

Ok, My, her er en oppdatering. Men husk, dette skjer på bekostning av alle mine skjønne elever som sitter spent og venter på å få tilbake nynorskstilene sine...

Jeg jobber i en, i norsk forstand, relativt stor by. I relativt store byer møter man innimellom relativt kjente folk (i min by, vil det stort sett si Trond Giske, Klaus Joachim Sonstad, diverse fotballspillere, eller Åge Aleksandersen), man burde derfor være blasert nok til å kunne gå forbi en kjendis uten å bli fnisete og rød på ørene, men nei da...

Jeg ble nemlig ganske skjelven da jeg her en dag spaserte rett forbi Håkon Bleken. Jepp! Håkon Bleken. Håkon Bleken er stor. Blant Norges største, faktisk, og det uten engang å snyte på skatten. Og i og med at hjernen min har en automatisk av-knapp i møte med kjendiser, hadde jeg veldig, veldig lyst til å fortelle ham dette. Heldigvis virker det som om hjernen min de siste årene også har utviklet en ganske praktisk brannmur, for jeg gjorde det faktisk ikke. Her er noen gode grunner til hvorfor jeg bør være glad for dette:

1. Bleken var i følge med et par damer på samme alder som han selv, den typen eldre fruer med kvasse øyne, kvass pelskåpe og kvass lebestift, som, innbiller jeg meg, ikke ser mildt på unge, rødmende småfrøkner som vil forstyrre rødvinsklassiskmusikkitalienskpoesimodernekunst-diskusjonen deres.
   
   
   
2. Samtalen etter "Du er stor" ville vært noe sånt som "Ja, for jeg var jo på den utstillinga den gangen for noen ganske mange år siden med det der fine bildet og så var det jo så bra det der intervjuet i Morgenbladet der du sa den utrolig glupe tingen om kunst som jeg har glemt nå". Det hadde nok imponert kunstneren stort, vil jeg tro.
   
   
3. Jeg hadde nettopp overlevd en rotfylling, og tannlegen min er meget raus når det kommer til bedøvelse. Punkt 1 og punkt 2 kan med andre ord strykes, da Bleken uansett ikke hadde skjønt et ord av hva jeg sa, og da både han og de kvasse damer ville ha syntes veldig synd på kvinnen med litt mindre bagasje som sto foran dem og gurglet, med rødmende ører og sikkel dryppende ned fra munnviken.
   

Jaja, neste gang jeg ser en kjendis, da skal jeg være blasert, da (forhåpentligvis er det en fotballspiller, de kjenner jeg jo aldri igjen uansett). Og nå tilbake til nynorsken.

Å være eller ikke være

"Kan dere ta ned flagget i morgen, siden vi drar bort" spurte svigeronkel i går. "Er det flaggdag i morgen, da?" spurte jeg. Og selvfølgelig er det flaggdag i dag. Min dag. Jeg er tretti år. Fakta!

I lang tid nå har folk gått og mast om hvor grusomt jeg må ha det som blir tretti i dag. Det er etter all skikk og bruk, meningen at denne dagen skal komme i følge med en dyp, eksistensiell krise, derfor brukte jeg den siste timen av tjueårene mine i går til å vri meg rundt og rundt i senga og vente på den lammende angsten over å bli plutselig gammel. Mens jeg venta konstruerte jeg denne lista:

Fordeler og ulemper med å være tretti i stedet for tjue:

Lista beskriver meg som tjueåring, ikke tjueåringer generelt (stort sett), så ikke ta den personlig.

Fordeler

Ulemper (ikke bakdeler, det er noe annet)­

Smartere enn da jeg var tjue Ferdigutdannet Har jobb som verken involverer spørsmålet ”vil du ha pose?” eller ”vil du ha ketchup på hamburgeren?” Har ordentlig lønn Har hus, unger og alt det der (mann teller ikke, han hadde jeg da jeg var tjue også) Overlever å bevege meg utenfor huset uten mascara (fakta!) Orker ikke lenger bekymre meg over at jeg aldri blir brun, og velger heller å sette meg der jeg trives best, i skyggen Lager bedre mat (aldri mer ris med bernaisesaus) Kan gå i dyre butikker uten at betjeningen mistenker meg for uærlige hensikter Kan kjøpe ting i dyre butikker (i hvertfall av og til) Mindre fylleangst (mest sannsynlig grunnet mindre fyll) Bedre vokabular og rettskriving Mindre lat grunnet mindre fritid, noe som fører til at jeg får gjort mye, mye mer Kjeder meg så og si aldri. Da jeg var tjue hadde jeg verken facebook eller blogg og hadde mye mer fritid

Da jeg var tjue var jeg lykkelig uvitende om hvor mye jeg hadde å lære Aldri mer studietid. Det er trist, det. Lånekassen maser om at de vil ha tilbake alle pengene de har gitt meg Tjueåringer har enorme mengder fritid (skjønt ikke vett til å sette pris på den) Når man er tjue er man hellig overbevisst om at man kan bli hva man vil. På en annen side er ikke lenger målet mitt å ”bli rik og berømt”. Rynker (men, takket være tvillingspringing og mindre inntak av coca cola, færre kilo, så vi får si det går opp i opp) Mindre fester, og enda verre, mye dårligere til å sette pris på festing. Mååå man spille så høy musikk på alle utesteder, liksom? Når man er tjue driter man i vokabular og rettskriving Da jeg var tjue var jeg også lykkelig uvitende om brannfarer, våtromsproblemer, kaloriinnhold i sjokolade og herregudhvatenkernaboenomhagenvår-bekymringer Kortere tid igjen til jeg dør, men gjennomsnittlig levealder på kvinner i Norge i dag er 83,1 år (og jeg må jo, takket være mindre coladrikking og festing, få lov til å plusse på noen år), så jeg velger å utsette all bekymring for dette punktet til 40-årskrisa ”she’s not Rachem” Det forrige punktet har overhodet ikke noe som helst med saken å gjøre (rein tv-nerding), og teller derfor ikke i det hele tatt. Ikke dette punktet heller for den saks skyld.

Mine regnekunnskaper (som dessverre ikke har blitt det spor bedre de siste ti årene) kommer fram til fjorten fordeler og ti ulemper, hvorav en kan strykes fordi rynker og færre kilo veier opp for hverandre, og en annen kan vente i minst ti år til. Den eksistensielle krisa utsettes derfor på ubestemt tid, og jeg feirer heller dagen med enda litt mer kake.

Hehe..."What the hell's a Rachem? Is that some paleontology term that I wouldn't know about because I'm just a waitress?" Tihi...

Skal det være litt kake?

"Spring over til tante og hør om hun også har lyst på kake" sier jeg. "Hun støvsuger, så du kan likegodt gå rett inn i tilfelle hun ikke hører ringeklokka" sier onkel. Guttungen løper av sted.

"Hun kunne ikke komme for hun skulle vaske håret!" roper en andpusten løpegutt kort tid etter. Jeg regner med at avkommet blander støvsuging og hårvask, merkeligere forvekslinger har skjedd før. Far er litt kjappere. "Eh, hvor fant du egentlig tante?" spør han forsiktig (og litt humrende, om man skal være ærlig). "På soverommet, vel!" svares det snusfornuftig.

Tante oppklarer senere at dette ikke stemmer. Hun hadde vært på badet da hun ble oppdaget (naturlig nok egentlig, hårvasken tatt i betraktning). Hun sa det bare var koselig, men noe sier meg at når man står på badet i sitt eget hjem (hvor ens egne barn har flydd fra redet for lengst), og gjør seg klar til å vaske håret, blir man noe forskrekket når en (nesten) seksåring river opp døra og brøler "KOM OG SPIS KAKE!!!".

Melding til en bekymret mormor

Angående din bekymring for at guttungen tok skade av at dere ramla innom Rustkammeret og Hjemmefrontmuseet på byturen i går, her er oppsummeringen av et forsiktig avhør om saken:

• Nei, det var ikke skummelt, for dere parkerte jo ved siden av politihuset.
• Det er ikke lov til å flire av dukker som mangler en fot, selv om det er bare maling.
• J. likte ikke å se på dukken uten en fot, men guttungen er ikke redd for noen ting i hele verden, ikke engang T-rexer hvis de hadde vært på ordentlig, så han var ikke redd.
• Det lå et ordentlig menneske der med sår i hodet, men han var på sykehus, så det gikk greit.
• De hadde et ordentlig sverd der! Helt ordentlig! Ikke lekesverd! Helt sant!

Jeg tror han klarer seg:)

Fra baksetet

Utdrag fra baksetesamtale mellom to bestekompissøskenbarnsnartseksåringer:

J: Når det blir for my ulv så må vi skjøt 'n, men det e it'j så farlig for ulva fins itj på ordentlig da.

V: Nei, å ikke jegera heller.

J: Å heller ikke troll.

V: Men vettu hva, at her fins det ikke nånn farlige dyr, men dersom vi fær over grensa til et anna land så er det masse farlige dyr, så derfor er det veldig farlig å fær over grensa.

J: Mm.

V: Bare at det fins brennmaneta her da. Og glassmaneta.

J: Hæ? I glass?

V: Mm.

J: SJÅ, JOHN DEERE!!!

V: Hvor?

J: Der, vi kjørt akkurat forbi den!

V: Er faktisk John Deere en slags hytte, eller?

J: Eh, nei!

V: Hva er det da?

J: Du veit da det?!?

V: Nei, kan du ikke bare si det?

J: Det e jo traktor'n te'n morfar!

V: Åå, det vet jæ jo. Tenk så my enklar det hadd vært om du bare sa det, da.

J: Den e i hvertfall grønn.

22.07.2011

Aust-Vågøy

Mars 1941

De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
La våre hjerter hamre
det om og om igjen.

La våre hjerter hugge
med harde, vonde slag:
De brente våre gårder.
De gjorde det i dag.

De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
Bak hver som gikk i døden,
står tusener igjen.

Står tusen andre samlet
i steil og naken tross.
Å, døde kamerater,
de kuer aldri oss.

Inger Hagerup

Hiv og hoi, landkrabber!

En snart 6 år gammel gutt og hans mor står ved rekka og vinker til far og tvillingene. Guttungen er rank i ryggen og og dirrer svakt i spenning. Båten er på vei ut fra kaia når en mann i starten av tjueårene med dongeribukse, rødlett ansikt og tendens til rørleggersprekk hopper ombord. En ganske vanlig mann med et skjerf knyttet rundt hodet. Det er iallefall det mor ser. Guttungen ser en ekte pirat, en sjørøver klar til dyst, og det pirrer i magen når det av alle ungene ombord, er akkurat han, havets kjeltring velger å blunke til.

Men når skipet er godt ute på havet og dramatisk sjørøvermusikk drønner utover dekket, begynner også mor å se ting med riktige øyne. Piraten hiver seg opp på rekka (akkurat ved der vi står), klatrer elegant oppover masten og lar oss få vite at vi skal ut på sjørøvertokt. "HIV OG HOI" skriker alle barna og en god del mammaer og pappaer, for å få øvd skikkelig godt før det blir alvor.

Og sannelig, godt ute på havet blir det ekte sjørøverkamp. Mot oss kommer en vaklevoren skute og på den står det et spennvilt kvinnfolk som spretter omkring og hytter med nevene mot oss. "HIV OG HOOOOOOOOI"skriker verdens hissigste lille sjørøver ved siden av mor. Så begynner kanonene å drønne så kruttrøyken står. Vi jager skuta rundt og rundt. Det ropes og hoies, det buldrer og braker, og tilslutt får vi jaget den fislete jolla bort for godt. Mor og guttungen hopper opp og ned og jubler i seiersrus. Musikken begynner igjen å spille, og en liten sjørøvermann står i giv akt med glitrende øyne, og synger at kaptein Sabeltann er en farlig mann i dyp, dyp respekt.

Etterpå går vi i land i Kjuttaviga. der har kapteinen selvfølgelig sin egen sjørøverbutikk (det er vel strengt tatt her det ekte sjørøveriet foregår), og guttungen kommer gledesstrålende ut med både hatt og sverd. Og i det hatten forsiktig settes på hodet, skjønner plutselig mamma hvorfor sabeltannhatter er forbudt i barnehagen. De normalt så uskyldige grønne øyne ser ikke lenger mor og far, men skuer ut over en verden ingen voksne kan ta del i. Øyenbrynene trekkes sammen, munnen får et bistert preg, sverdet trekkes, og det er ingen tvil. Guttungen ER kaptein Sabeltann.








P.S. Unnskyld pappa, for eventuelle mangler og kraftige feil i sjømannsterminologien.

I lekegrinden, eller var det bokseringen?

Et meget hissig vræl kommer fra lekegrinda. Ved første øyekast virket alt i sin skjønneste orden. En liten gutt satt rank og rett og smilte med store uskyldsrene øyne. Kilden til brølingen var imidlertid lillebrors uortodokse valg av sitteunderlag, en meget hissig liten jente, som liggende på magen, overhodet ikke likte å bli brukt som møbel. Lillesøster er imidlertid ikke tapt bak en stol (med unntak av de gangene hun klarer å sette seg fast bak lenestolen, såklart) og reiser seg opp på alle fire. Den uskyldsrene kameraten er ikke akkurat rodeomateriale og nye vræl oppstår. Trøst deles ut til alle kanter, nye leker legges i grinda (en til hver såklart) og mor kan atter vende tilbake til oppvaskmaskina.

Fem minutter senere er det konsert på ny, denne gangen fordi lillesøster har lagt seg på ryggen for deretter å sparke broren i fjeset med begge føttene samtidig. Offeret vræler og ei tulle med øyne blå, gliser rått.

Det er harde kår i heimen, men tvillinger er ikke som andre villinger og fem minutter senere sitte de og ler høyt av en vits ingen andre kan forstå. Det er nok ikke så dumt med sånne søsken likevel.

Å ja, han ja

Mor: Så kjapp du var til å rydde opp lekene dine. Nå tror jeg du må ha slått rekorden din i lekeopprydding.

Sønn: Jah, han rekorden min er en skikkelig treiging!

Lure tvillingtriks #2

Hvordan bli kvitt kjedelige brødskivebiter:

Putt brødbiten i munnen og spis av alt spennende pålegg, ta deretter ut brødbit og putt den i munnen på mindre kresen tvillingbror.

Lure tvillingtriks #1

Hvordan få tak i leke som bror/søster holder på med:

Ak bort til tvilling, gi ham eller henne et kraftig dytt slik at de faller bakover og slår hodet i gulvet. Ta leke og ak hurtig unna mens offeret er opptatt med å gråte sårt.

Gåte

Den nye Brannmann Sam-filmen går på repeat for tiden, og jeg begynner å bli halvgal av den kjekke, stramme mannen og hans venners uforsiktige omgang med ild. På runde nummer førtiåtte (eller noe i den dur) var det imidlertid noe som hadde endret seg.

- Hva i alle dager er det slags språk du har satt på nå?

- Pingu-språk, vel.

Guttungen ser sin mors forvirring, og oppklarer med et sukk:

- Den som er blå innerst og hvit ytterst.

Mammaen tok det rimelig kjapt (men hadde jo audiovisuelle hjelpemidler), mozartkule til førstemann som oppklarer gåten (seriøst, jeg har faktisk kjøpt mozartkuler).

Ut på tur, innimellom litt sur

- Ååååh, mamma, jeg klarer ikke gå mer. Jeg er så sliiiiiiiten!

- Jaha, var det ikke du som var supersprek da?

- Men mamma, sprek betyr ikke i god form.

- Mjo… jeg er ganske sikker på at det er akkurat det det betyr…

- Neihei! Sprek betyr bare at man er skikkelig flink til å springe. Se her.

Guttungen løper opp en bakke i kjempefart.

- Ser du, og jeg er likevel sliten!

Litt senere, nesten framme ved huset.

- Åååååååh, jeg klaaaarer ikke gå mer, jeg er bare såååååå tørst!

- Javel, men nå er vi snart fremme, se der er huset vårt.

- Og så er jeg bare såååååååå sulten!

- Ja, det er nok ingen i verden som har det så fælt som deg.

- Nei!

- Selv ungene som må lete på søppelfyllinga etter mat har det bedre enn deg?

Surt blikk, subbende gange, kraftig nedovermunn.

Mumlende:

- Jeg får jo ikke engang lov til å spise fra søppelkassa…

Verden er grusom.

Fakta fra verden

"MammamammamammaMAMMAAAAAAAAA", jeg sitter inne og mater babyer, brølene kommer utenfra, nærmere bestemt fra en femåring på ei trampoline. Hva skjer? Har han brekt en fot? Observert en ulykke? Hoppet på en av humlene som fortiden bedriver fyllekjøring i hagen vår? Jeg forlater sultne babyer ved matbordet og går ut til hopperen. "Mamma, vettuhva? Skal jeg fortelle deg noe?" Ok, så ingen katastrofal ulykke i det minste. "Atte vet du hva som må være skikkelig vondt, mamma?" Nei, det vet jeg ikke. "Atte det må være skikkelig vondt dersom man stikker en kniv inn på øyet". Jeg forklarer at joda, det er det helt sikker, men at den typen informasjon, uansett hvor interessant slik faktaformidling er, ikke berettiger brøling på mor så nabolaget rister. "Jeg må jo passe på babyene vet du" sier jeg, og den pliktoppfyllende storebror nikker, og sier seg enig i det. Jeg vender tilbake til to utålmodige småtroll, de har ventet lenge på desserten nå. Et halvt minutt senere når trampolinehopperen igjen nye rekorder i volum: "ONKEEEEEL GUNNAAAAAAAR". Og en svært tålmodig onkel i nabohuset legger atter fra seg jekk og sommerdekk og tusler bort til nevøen for å høre mer om vår forunderlige verden.

Og om noen skulle lure, så er det også innmari farlig å bade i en elv av lava.

Smak og behag

Brødskive er skumle greier, og begge tvillingene er temmelig skeptiske til at biter med brød skal fungere som et måltid. Det pussige er, at den brødbiten som til frokost var helt uinteressant, blir så veldig uimotståelig fire timer senere, når den dukker opp på gulvet i usedelig samkvem med en hybelkanin. Lillesøster så også sitt snitt til å prøve ut en møbelpute som dessert, men da sa mammaen stopp.

Langtorsdag

I dag har vi hatt en storebror som ikke ville spise opp kvikklunsjen sin og som gikk og la seg klokka fire og fortsatt (klokka ti over ni) sover som en stein, en lillebror som full av feber druknet både mammaen sin og lenestolen i oppkast og en lillesøster som har vært ganske utilpass, og temmelig misfonøyd med at brødrene har fått vel, brorparten, av oppmerksomheten.

Hurra for røde dager hvor pappaer er hjemme fra jobb, sier jeg bare!

Uten tittel (siden jeg ikke klarer å finne en overskrift som inneholder ordet brød uten å høres suspekt ut)

I løpet av fødselspermisjonen har jeg opparbeidet meg noen ganske klare frokostrutiner. Jeg drikker et glass vann, et glass juice, en kopp kaffe og spiser to brødskiver. Lesestoff og sovende babyer er også en viktig del av denne seansen, og jeg blir patetisk skuffa dersom noe fører til brudd på rutinen. Skuffelsen var derfor stor da jeg i morges åpnet brødskuffa og så at den var tom. Jeg vurderte først å ringe min kjære husbond og skjelle ham huden full for både å ha spist opp brødet, og samtidig ikke tatt et nytt ut av fryseren (jeg blir relativt lite rasjonell på lavt blodsukker).

Etter å ha spist en porsjon havregryn med melk og rosiner (noe som jo tross alt også fungerte), begynte hodet mitt imidlertid å fungere litt bedre, og jeg avgjorde at manglende brødskiver ikke er grunn god nok til å forstyrre en hardt arbeidende mann på jobb (finn pleonasmen i den setninga). Særlig ikke siden jeg alltid har en tendens til å treffe på et eller annet møte når jeg ringer ham. I stedet begynte jeg å lure litt. Jeg var ganske sikker på at det kun var spist en skive av dette brødet da jeg la meg kvelden før, og det virket noe spesielt at en mann og hans eldste sønn skulle klare å fortære et helt brød i løpet av en morgen, særlig da tidligere nevnte sønn er ganske småspist. Brødet måtte med andre ord, mest sannsynlig fortsatt eksistere. For å nøste opp i mysteriet bestemte jeg meg for å prøve å sette meg inn i min manns hjerne. Dette har tidligere vært nyttig i blant annet jakten på en forsvunnet fjernkontroll, som etter mye om og men dukket opp i kjøleskapet (ingeniørgardina kalles det visstnok, i følge hans søster). Jeg finkjemmet kjøkkenskap, klesskap, søppelskap og tidligere nevnte kjøleskap, og vurderte et øyeblikk å gå ut for å lete i søpla. Jeg besinnet meg heldigvis, og åpnet i stedet skuffa med skjærefjøler. Og der lå brødet, pent og pyntelig innpakket i en plastpose.

og hva kan vi lære av denne historien? Tja, neppe annet enn at når man klarer å skrive godt over 300 ord om et forsvunnet brød, så er det på tide å bli ferdig med fødselspermisjonen og komme seg på jobb...

Mozartkule

Tenk, da du var liten trodde du at de sang "Hallo, Johan", sa jeg til guttungen mens kjøkkenet fyltes med musikk. "Hahaha" ler junior og rister på hodet. "De synger jo ikke det, de synger jo 'Hadet, jula' såklart".

Og dersom noen skulle lure på hvilken sang det var snakk om, så kan jeg ihvertfall røpe at den IKKE er laget av Jeff Buckley, og heller ikke av fire kamerater med gitar som IKKE er Gitarkameratene.

Hurra for oss

Den selverklærte tv-kanalen for kvinner feirer dagen i dag med blant annet to episoder "Unge mødre" og det utrolig informative programmet "Hvordan se bra ut naken". Heldigvis er det ikke noen ny episode av "Ungkaren" på programmet, men det har nok mer med tilfeldigheter å gjøre, enn med det usmakelige i å bruke Kvinnedagen til å sende et tv-program som handler om en mann som skal velge seg en kone blant tolv "heldige" jenter (tenk over hvordan vi hadde reagert om konseptet gikk på en pakistansk tv-kanal...).

Gratulerer med dagen alle jenter, la oss benytte anledningen til å være takknemlige for det vi har fått og overfor de som har skaffet det for oss, og kanskje til og med til å reflektere hva vi omgir oss med av kvinnesyn i media i dag.

Skjønt det depressive faktum er at jeg tok opp "Top model" i går, og har fjernkontrollen og sofakroken for meg selv i kveld...

I disse tider

Guttungen: "Pappa, jeg har skrevet brev til Marit"

Far: "Jaha, hvilken Marit da?"

Guttungen: "Marit Jørgen vel"

Far (noe forvirret): "Hvem er Marit Jørgen da?"

Guttungen: "Hun som er flinkest til å gå på ski i hele verden"


Heia Marit, vi, for å sitere tidligere nevnte brev, syns du er verdens beste jente til å gå på ski!

Morgenstund med o-fag

Jeg er gressenke og alenemor til tre denne uka, og er av den grunn litt omtåket og lite tilstedeværende for tiden. Da jeg halv sju om morgenen (to timer etter at jeg og småtroll en og to hadde stått opp) satt i sofaen med min eldstefødte, tok det derfor litt tid for hjernen å registrere samtalen. "Du mamma" sier guttungen, der vi sitter med hver vår porsjon havregrøt, "jeg vet hva ugla gjør med tennene til musa". ""Mhm" sier den halvdøde mor, og fortsetter på havregrøten. "Den gulper de opp, vel" sier sønnen og spiser fornøyd videre. Jeg derimot, var ferdig med havregrøten.

Men han har jo gått i 8. mars-tog og alt mulig...

Etter en dag full av shopping, satte jeg i kveld i gang med å skru sammen et stuebord fra Ikea. I sofaen satt min førstefødte og spilte nintendo. Spillet er nytt, og temmelig vanskelig, så det tok litt tid før han fikk med seg hva jeg holdt på med. Da kom det, så snusfornuftig som bare en femåring kan være, "eh mamma, det er nok best at du ber pappa hjelpe deg med det der".

Det skal sies at far i huset var temmelig kjapp med å si at "neida, neida, mamma fikser det der vettu" (han hadde vel en svak mistanke om at han på en eller annen måte ville ende opp med skylda for vårt avkoms manglende moderne syn på tilværelsen). Og mamma fikset. Det gikk relativt kjapt og smertefritt, men ikke om jeg hadde borret skruene fast i mine egne tomler, hadde jeg tatt imot hjelp etter den kommentaren.

Etterpå viste jeg fram resultatet for min sønn, og håpet på at hans syn på mammarollen nå hadde endret seg, men i og med at han på nytt var nedgravd i Supermarios intrikate verden, fikk jeg ikke annen respons enn "Mhm". Det hjalp egentlig ikke så mye at husbond overentusiastisk ropte "Bra jobba!" heller...

Søsken og sånn

"Men hva er det dere ler av da?" spør storebror og ser oppgitt ned på sine to hikstende småsøsken. Og hva ler de av? Verdens kuleste storebror, selvfølgelig. Faktum er at eldstemann kunne lest telefonkatalogen (om han hadde visst hva det var for noe...) høyt for dem, de gliser og flirer bare de ser ham og vier han dem oppmerksomhet, er verden fullkommen.

Og storebror, vel han er jo ikke egentlig misfornøyd med kjendisstatusen. Det er ikke så verst med småsøsken viser det seg.

Monsterpupper

Etter flere økedøgn (for den uinnvidde: netter hvor babyer vil ha mat med svært jevne mellomrom, spesielt på nattestid, for på den måten å øke melkeproduksjonen opp til et tilfredsstillende nivå) har lillesøster nå sørget for at jeg produserer melk på linje med Dagros. I stedet for å nyte det faktum at jeg har to sovende babyer på en gang, går jeg derfor nå og tramper og venter på at lille Aldrimett skal våkne. Det er nemlig innmari vondt med pupper som prøver å sprenge seg ut av bh'en, og det er innmari lite flatterende å ha én bh-sprengende monsterpupp og én normal, relativt lite spennende pupp.

Og for nye, mannlige lesere, har dere virkelig ikke noe bedre å ta dere til enn å google "monsterpupper"?

Den brutale tilværelsen

I går kom guttungen hjem og fortalte at han hadde blødd neseblod i barnehagen. Hendelsen var noe tåkelagt, men jeg forsto i hvert fall at den hadde involvert en jente og et hull. I dag kom han hjem med blå og hoven leppe, denne gang etter et hendelig uhell i akebakken. Og mens den arme ridder står og tar på seg pysjen, sukker han fortvilt: "uff mamma, i morgen vil jeg ikke ha noe blod!". Mor trøster og sier "neida, neida".

Det er skøytedag i barnehagen i morgen...

Draumkved

Jeg har ikke tenkt å gjøre denne bloggen til en drømmedagbok, men noen drømmer er for sære til å holde kjeft om.

I natt drømte jeg at Eivind Hellstrøm tvang meg til å prøve å spise en diger, levende og snakkende fisk. Mens jeg sprang rundt på kjøkkenet og prøvde å fange fisken, som spratt rundt og ropte "vær så snill, ikke spis meg", sto Hellstrøm og pælmet døde mus på meg mens han ropte "Spis dem, spis dem! De er en delikatesse!"

Tolk den, Freud!

Og Hellstrøm, skulle du dukke opp her inne, så har jeg ingenting imot deg og aner ikke hvorfor underbevisstheten min mistenker deg for å være typen til å kaste døde mus på folk.

Å være voksen

Mor: "Uff, nå må jeg trampe inn med sko for å sette fra meg varene"
Sønn: " Ta det med ro mamma, du er jo voksen og kan gjøre som du vil"

Noen kommer til å bli innmari skuffa den dagen han fyller atten...

Årskavalkade

Her er min årskavalkade, inspirert/stjålet/lånt osv. fra Borghilds blogg. Regelen er enkel, jeg blogger første setning fra første innlegg i hver måned. Dette er Hattifnattøya sin årskavalkade:

Januar: Ingen innlegg

Februar: Ingen innlegg

Mars: Ingen innlegg

April: Ingen innlegg

Mai: Etter uttallige oppfordringer fra mine mange fans (les, mamma), skal jeg nå prøve å ta meg sammen, og begynne å blogge litt igjen.

Juni: Hvilken kjent bygning i Trondheim sett fra en fireårings perspektiv er dette:
"Mamma og pappa, kan vi ikke spise på romskipet som aldri drar?"

Juli: Jah, da har det jammen skjedd. Det ser ut til at jeg har fått meg en svigerdatter!

August: Det er en stund siden sist blogginnlegg, noe som har sin naturlige forklaring: Jeg har blitt tvillingmamma!

September: Husbond sin familie er av det kreative slaget (det er forsåvidt min familie også, altså), og et av familiemedlemmene er ordentlig dyktig.

Oktober: Det finnes mennesker som går rundt og ber nybakte mødre om å "nyte denne deilige småbarnstiden" og lignende tåpelige utsagn.

November: Jeg begynner å erfare at noen dager er litt tøffere enn andre dager når man er mamma til tvillinger.

Desember: Storebror har blitt veldig glad i å spille brettspill.

Kort oppsummert, nybakte lærere har lite tid til å blogge og tvillinger kan være litt slitsomt. Når det er sagt, så er tvillinger litt slitsomt NOEN GANGER. Jeg blir innmari sliten av alle som skal fokusere på det upraktiske i å ha tvillinger. Både jeg, C. og verdens beste storebror er faktisk svært fornøyd med at det kom to gullegode babyer i huset på en gang. Tvillinger er først og fremst dobbel lykke, så kan man begynne å snakke om dobbelt så mye arbeid, men kjære vene, jeg kan da å multitaske:) Godt nyttår!