Jeg har blitt oppfordret av My til å blogge en graviditetsoppdatering (oppfordringen gikk vel forsåvidt ut på å blogge utviklingen fram til jeg er på vei ut døra og bort til fødestua; det kommer ikke til å skje...). Vel, her er utviklingen.
Torsdag hadde jeg legetime. En ganske stressa, men veldig trivelig lege som var prikk lik Ole Paus undersøkte meg, og kom fram til at jeg "får barn når som helst nå". Undersøkelsen (av det ubehagelige slaget, jeg skal spare mine lesere for detaljer), viste at jeg var meget fødemoden. Livmorhalsen min var flatet helt ut, og jeg hadde tre centimeter åpning. Utover dagen fikk jeg noe som jeg er ganske sikker på var begynnende rier, og guttungen ble sendt til mormor og morfar. Så langt, alt vel og bra. Helt til riene plutselig stoppet opp. Ole Paus tok feil. Det er nå lørdag kveld, og jeg har fortsatt ikke begynt å føde noen som helst. Man kan kanskje si at jeg ikke er verdens mest avbalanserte person å være i hus med akkurat nå; jeg går bare rundt og kjenner fortvilt etter tegn på at kroppen skal ha lyst til å sette i gang med å presse ut småtrollene. Det er merkelig hvor desperat man kan bli etter å kjenne smerte...
Når det er sagt, så har jeg også lest meg en del opp på denne fødingen, og jeg må si jeg fortsatt er temmelig lite overbevist om at det faktisk er mulig å gjennomføre en fødsel; det på tross av at jeg faktisk har gjort det en gang før. Som sagt har jeg nå minst tre centimeter åpning. Kroppen er, i følge bøkene, klar til å presse ut ungen(e) når åpningen er 10 centimeter. Problemet er bare at jeg nettopp slo opp i albumet til guttungen, og der har jeg vitterligen skrevet at hodeomkretsen hans ved fødsel var 35 centimeter. Noen som har prøvd å presse en kule med 35 centimeters omkrets gjennom en åpning med 10 centimeters omkrets? Det høres ut som en av disse puslespillene som folk er så glade i å gi bort i julegave. Jeg har aldri vært særlig flink med den typen hjernetrim.
Jeg fant denne videoen som viste hva som skjer. Jeg er ikke, på tross av den meget rolige damestemmen, beroliget.
Så slik er ståa. Jeg er desperat etter å starte fødselen, og hellig overbevist om at det ikke er mulig å gjennomføre den. Send meg noen gode tanker og litt "fødestøv" som jeg ser andre fødeklare strør om seg med på diverse graviditetsforum.
Torsdag hadde jeg legetime. En ganske stressa, men veldig trivelig lege som var prikk lik Ole Paus undersøkte meg, og kom fram til at jeg "får barn når som helst nå". Undersøkelsen (av det ubehagelige slaget, jeg skal spare mine lesere for detaljer), viste at jeg var meget fødemoden. Livmorhalsen min var flatet helt ut, og jeg hadde tre centimeter åpning. Utover dagen fikk jeg noe som jeg er ganske sikker på var begynnende rier, og guttungen ble sendt til mormor og morfar. Så langt, alt vel og bra. Helt til riene plutselig stoppet opp. Ole Paus tok feil. Det er nå lørdag kveld, og jeg har fortsatt ikke begynt å føde noen som helst. Man kan kanskje si at jeg ikke er verdens mest avbalanserte person å være i hus med akkurat nå; jeg går bare rundt og kjenner fortvilt etter tegn på at kroppen skal ha lyst til å sette i gang med å presse ut småtrollene. Det er merkelig hvor desperat man kan bli etter å kjenne smerte...
Når det er sagt, så har jeg også lest meg en del opp på denne fødingen, og jeg må si jeg fortsatt er temmelig lite overbevist om at det faktisk er mulig å gjennomføre en fødsel; det på tross av at jeg faktisk har gjort det en gang før. Som sagt har jeg nå minst tre centimeter åpning. Kroppen er, i følge bøkene, klar til å presse ut ungen(e) når åpningen er 10 centimeter. Problemet er bare at jeg nettopp slo opp i albumet til guttungen, og der har jeg vitterligen skrevet at hodeomkretsen hans ved fødsel var 35 centimeter. Noen som har prøvd å presse en kule med 35 centimeters omkrets gjennom en åpning med 10 centimeters omkrets? Det høres ut som en av disse puslespillene som folk er så glade i å gi bort i julegave. Jeg har aldri vært særlig flink med den typen hjernetrim.
Jeg fant denne videoen som viste hva som skjer. Jeg er ikke, på tross av den meget rolige damestemmen, beroliget.
Så slik er ståa. Jeg er desperat etter å starte fødselen, og hellig overbevist om at det ikke er mulig å gjennomføre den. Send meg noen gode tanker og litt "fødestøv" som jeg ser andre fødeklare strør om seg med på diverse graviditetsforum.
