Fyringsved for fiffen

Et av mine fantastisk skjønne søskenbarn kunne fortelle denne historien sist jeg traff henne:

Hun skulle hive noe papir, men resirkboksen var full så hun fant ut (på tross av at det var juli og 20 grader) at hun jo bare kunne hive papiret i ovnen. Hun heiv derfor papiret i ovnen, tente på og gikk for å hente noe mer papir hun skulle kaste. På veien oppdager hun at 2000 kroner, restene av konfirmasjonspengene hennes, ligger på en kommode. Det var jo ikke særlig trygt, så hun tar dem med seg for å legge dem på plass. Noen som ser hvor denne historien ender? O' yes. Hun har pengene i ene handa, papiret i den andre, åpner ovnsdøra, kaster, og oppdager at hun fortsatt står med papiret i handa... Når hun endelig får slukket er det eneste hun klarer å finne igjen en bedrøvelig liten papirlapp hvor det står "NORGES BANK FEM HU" på. Og jeg syntes mine konfirmasjonspenger forsvant fort...

The joy of googling

I mangel av noe annet å blogge om hadde jeg tenkt å skrive et mimreinnlegg om min gamle favorittbrus "Asina" (som visstnok fortsatt produseres i visse deler av landet). Jeg hadde tenkt å illustrere dette innlegget med å lime inn et bilde av en asinaflaske. For å finne et slikt bilde brukte jeg Googles bildesøk. O' yes. Jeg har tydeligvis ikke lært noe fra den gangen jeg satt på fellesmaskina på et lærerrom og bildegooglet "Cleopatra" for en kunsthistorietime. Jeg fikk faktisk opp et bilde av en asinaflaske. Men det som fanget min oppmerksomhet var et bilde av en kvinne, ikke lenger i tjueårene (muligens heller ikke i tredveårene) som har dratt ned kjolen sin og presser en eller annen form for skytevåpen opp mot puppene sine mens hun ser spørrende på fotografen. syk som jeg er klikket jeg meg selvfølgelig videre og havnet i et eller annet forum for skyteglade spanjoler. En eller annen machomann i unifom har lagt ut dette bildet, og flere deltakere har engasjert seg. Jeg oppfordrer derfor eventuelle spanstalende lesere om å oversette diskusjonen for meg. Blir det ansett som positivt eller negativt å blande kvinnfolk og skytevåpen? Bildegoogle "Asina" og se selv.

Min fabelaktige lillebror driver med høns. Han skjønte ikke helt hvorfor alle karene på sommerjobben fikk latterkrampe da de spurte hva han skulle bruke den første lønningen på og han svarte at han skulle "kjøpe seg høne". Vedder på at han forsto litt mer da han googlet "høne".

Sutre, sutre

Etter å ha tilbrakt et år i Toronto kan jeg trygt si at selv om et år i utlandet er herlig, vil hjemme (og da tydeligvis fire kilometer fra der man er vokst opp) alltid være best. Visse ting savnes imidlertid dypt og inderlig. For C. er det Starbucks som er det største tapet. For meg er det shoppingen. Jeg har ikke tenkt å bruke masse tid på å sutre over prisforskjellene. Jeg har sett en kanadisk gjennomsnittslønn og jeg har sett gjennomsnittsprisen på kanadiske barnehager og leiligheter. Selv om vi må betale dobbelt så mye for Calvin Klein i Norge er det ingen tvil om hvem som kommer best ut av prisforskjellene. Det jeg derimot har tenkt å sutre over er selve shoppingopplevelsen. Jeg trodde kanskje denne forskjellen lå i det faktum at visse butikker jeg oppsøkte i Canada var av en type jeg knapt nok tør se i vinduene på i Norge. Overraskelsen var derfor stor da jeg på min snarvisist i hovedstaden (se tidligere blogg) oppsøkte en av favorittkjedene mine fra Canada: Mango.

En vanlig shoppingrunde på Mango i Toronto:
Jeg kommer inn og en ekspeditør kommer ilende til og lurer på om jeg trenger hjelp. Jeg svarer med "No thanks, I'm only browsing" fordi jeg har lært meg at "No thanks, I'm only looking" gir en del merkelige blikk. Ekspeditør trekker seg smilende tilbake. Jeg begynner å se på noen klær og ekspeditør (heretter kalt E.) kommer ilende til meg igjen og lurer på om jeg trenger hjelp med å finne riktig størrelse. Jeg svarer forvirret hvilken størrelse jeg bruker og hun gir meg den riktige størrelsen slik at jeg skal slippe å bla gjennom alle de fire utgaven av plaggene som henger der. Jeg sier takk og "browser" litt til. Når jeg har funnet en to tre ting jeg vil prøve kommer E. tilbake og lurer på om hun kan få henge plaggene for meg i et prøverom slik at jeg skal slippe å slite meg ut med å bære på dem. Når jeg er klar går jeg til prøverommet og prøver klærne. E. står utenfor og venter, men langt nok unna til at det ikke blir klaustrofobisk. Etter dette har scenen to muligheter. Enten vil jeg ikke ha noen av klærne og E. tar imot dem og sier hun skal henge dem på plass og ber meg (oppriktig!) om å ha en fin dag. den andre utveien er selvfølgelig at jeg vil ha et av plaggene og E. roper på en ny E. som tar meg med til kassen. E1 henger tilbake klærne jeg ikke vil ha og E2 pakker inn plagget jeg kjøper i silkepapir (!) før hun så legger det ned i en fancy papirpose og tar i mot pengene. Når jeg drar ønsker begge meg en fin dag.

Jeg hadde forventet litt av samme greia da jeg gikk inn i Mango i Oslo (hjemme i Norge har jeg stort sett bare råd til H&M, og der forventer jeg naturlig nok ikke at klærne mine blir pakket inn i silkepapir). Vel, det ble ikke helt den samme opplevelsen.

Mango, Oslo:
Jeg kommer inn og to ekspeditører sitter bak kassen og snakker om et eller annet veldig viktig "liksom". Det er salg, og jeg finner opptil flere ting jeg vil prøve. Ingen spør om de skal hjelpe meg å finne riktig størrelse eller prøverom. Jeg finner prøverommet selv. Ekspeditør nr. 3 står utenfor og henger opp klær. Jeg prøver klær, finner et par jeg vil ha og spør E3 (på en veldig høflig og smilende måte) om hun kan ta de klærne jeg ikke skal ha, men får til svar at "det hadde vært veldig greit om du kunne henge dem opp selv altså". Jeg betaler plaggene mine (som definitivt ikke blir pakket inn i silkepapir) og får så vidt et glefsende "Værs'go" når jeg sier "takk" og "hadet".

Det er ikke det at jeg ikke får til å henge opp klær selv (dette gjør jeg tross alt temmelig ofte i mitt eget hjem) og det er ikke det at jeg ikke klarer å finne min egen størrelse, men det er liksom så mye mer moro å shoppe når ekspeditørene later som om jeg er fryktelig viktig for dem og klærne blir pakket inn i silkepapir.

Tea and oranges all the way from China

Like a bird on the wire,
like a drunk in a midnight choir
I have tried in my way to be free.

Jeg har vært på Leonard Cohen-konsert. Jeg har vært på Leonard Cohen-konsert! JEG har vært på LEONARD COHEN-konsert, LEONARD COHEN-KONSERT!!! Hvis du ikke skjønner hvor stort det er så kunne jeg prøve å forklare det, but you don't really care for music do ya?

Mannen er 73 år og spilte i tre timer, ga sju ekstranummere og var så helproff at min kjære som satt ved siden av meg (og som måtte holde meg mens jeg grein meg gjennom hele "Take This Waltz"), og som vel strengt tatt aldri har vært så infernalsk opphengt i Cohen (i hvertfall ikke slik som visse andre), måtte innrømme at konserten var mye proffere enn metallicakonserten han var på for noen år siden. Og hvilke andre 73åringer er det som dødelig sexy kan synge "And if you want a doctor I'll examine every inch of you"?

Og hvis noen skulle lure, NEI, det er ikke Jeff Buckley (eller Espen Lind) som har skrevet "Hallelujah"! Og hvis noen vurdere å bruke den i kirka i bryllupet sitt (noe som visstnok er veldig populært) så kanskje de bør lese gjennom teksten først. "I remembered how I moved in you, and the holy dove was moving too" handler nok ikke om fred og religion og sånn...