lørdag 25. desember 2010

Dagbøkene fortsetter: 1989

Jeg har fått oppfordringer om å fortsette dagbokbloggingen (føler meg nesten litt Knausgård, jeg nå). Jeg tenkte derfor først å gi et utvalg fra 1989, men i og med at dagbokskrivingen min var temmelig sporadisk, slår jeg til og gir dere HELE 1989:

22/4 1989 Kjere dagbok

i dag so jeg po frokostTV det var moro

Noen som husker Frokost-TV med Toppen Beck og blomster-Finn? Noen andre som fant det så spennende at de skrev dagbok om det? Tenkte ikke det, nei.

5\6 1989 Kjere dagbok

Jeg har fott meg gasbalong F. sin for opi lufta

Denne teksten er kanskje kort, men her er det mye sorg og smerte mellom linjene. Det er temmelig tøft for en tre-åring å se gassballongen sin forsvinne mellom skyene.

15\6 1989 Kjere dagbok. i dag hade jeg det morsomt. det var aktivitetsdag po skolen

Dette er reinspikka løgn. Aktivitetsdag er det samme som idrettsdag, og jeg har aldri opplevd obligatorisk idrett som morsomt.

18\6 1989

kjere dagbok i dag var jeg til tante K. og onkel A. vi tok med os dokene vore jeg tok med kristin og bamsefar. M. vile vi skule spele ludo men det vile ike tante K. forat jeg ble so sint visje tapte so kom mamma og tante K. vile at M. og jeg skule go ut og spile tenis. So jorde vi det. da vi skule goinijen plokte jeg blomster til tante K. F. hade ploketen blost so sate tante K. demien vase og so rinkte telefonen det var Mille som rinkte etepo fant tante K. po at vi skule ringe ot tante G. og behene kjøpe noe got tilos vi rinkte to ganger menfik ike noe svar so rinkte telefonen til os det var tante G. eter en stund norvi skule fora jem kom hun.

Jeg blir fortsatt sint når jeg taper i ludo.

19\6 1989

kjere dagbok

idag var jeg hos tremenning G. det var så kjedelig visnaket bare om kjerestepar nor jeg gik heimjik jeg til nabo R. hun hade so mye rart so gik jeg heim.

Jeg legger merke til at senere i dagboka blir kjærestepar myyyye mer spennende.

23\9 1989

Kjere dagbok

I går kveld for vi på bursdagen til Mille hun hade egentli bursdag i forgors men da hade vi ike tid for først skule tante K. hente Mille kl 4.00 og so skule mamma på foreldremøte også en Anen plass so jeg ike vet navnet på og jeg og M. og F. la os kl 8.00, men no skal jeg fortele om nor vi hade tid altso i gord først so gik vi dit ogso drak vi brusåverbrus og spiste kake og is, so lekte vi lit.

Jeg har lest (i) doktoravhandlinger med like mange digresjoner. Og hvor ble det egentlig av brusoverbrusen?

lørdag 28 Oktober 1989

kjere dagbok del 1

i dag har jeg hat det moro jeg gledet meg hele dagen G. skule nemelig kome til meg og M. og vordan det hente kan du høre om i neste kapitel

del 2

G. kom. vi spiste.

Kunsten å bygge opp spenningen...

Søndag 31\12 1989

Kjere dagbok

i dag er det nytårsaften jeg gleder meg til i kveld da skal vi til onkel H. og tante A. og sende opp rakketer. pappa har netop skjøpt dem. han har skjøpt en kjemperaket.

Og med det, avslutter vi naturlig nok 1989. Dagboka fortsetter fram til 1995, men jeg er usikker på hvor lenge dette får fortsette. I 1995 var den sjarmerende åtteåringen blitt til en ufordragelig fjortenåring, og dagboka blir litt ondskapsfull, veldig hormonell og sterkt preget av kompliserte sosiale intriger.

søndag 19. desember 2010

Prestasjonskrav

Overhørt samtale mellom to storebrødre på fem år:

- Kan noen av babyene dine rulle rundt?

- Neeei...

- Det kan min!

lørdag 18. desember 2010

Fra en meget, meget gammel dames dagbok

Jeg har ikke noe særlig å blogge om og har derfor tenkt å jukse litt. Navnene er noe anonymisert, og for de som skulle ha trøbbel med å telle, så er forfatteren 7 år. Idéen om å publisere (deler av) dagboka mi er frekt stjålet fra en link jeg fant på Borghilds blogg.


24. DESEMBER 1988. JULAFTEN.

i DAGER DET JUL OG JEG FIKMYE RART. 2TINGVARTJEGVELDIGLAFØR. OG DET VAR LEKESYMARSIN + SPARK.


25 DESEMBER 1988

JEG HAR PAKETUT GAVER DET VAR ART10 PAKE UTGAVER

Legg merke til bruken av SMS-språk. Ikke så innmari forut for sin tid som man skulle tro, teknikken er inspirert av Pippi Langstrømpe.

26 DESEMBER. 1988.

jeg og K. er kjerester

Dagbøker måtte jo inneholde hemmelige ting og jeg har gudskjelov plutselig lært meg småbokstaver.

5\3 1989

i nat log jeg over til M. og F. det var moromenlitt kjedli

For de som lurer på ambivalensen, M. og F. er mine yngre søstre, så at spenningsnivået ble litt lavt er ikke så merkelig.

21/4 1989 kjere dagbok

i dag må du tro jeg hade det moro vi var på besøk hos T. hun hade mange leker som vi lekte med det var rent syn og fora jem men det måte vi joda for mamma skule pase Mille men Mille ville da sletes ike gå i fra mamman sin hun rev og slet i hene men vi fik hene vekk

Mille, om du leser dette, unnskyld, dette hørtes traumatisk ut.

Følg med, følg med, kanskje kommer det flere spenstige utdrag etterhvert. Her blir det mye spenning, og interessante formuleringer som "i dag voknet jeg opp som vanlig".

mandag 13. desember 2010

Musikalske perler for svin

Når man har arvet et nydelig gammelt piano ligger det liksom litt i kortene at man bør lære seg å spille litt også og det hender seg faktisk at jeg får ånden over meg. Da setter jeg meg ned med Ingrid Bjørnovs pianoopplæringsbok og klimprer i vei. I dag fant jeg ut at "Glade jul" var et naturlig spillevalg og satte i gang. Det første som skjedde var at storebror kom løpende og ropte "hvem er det som spiller piano?" (dårlig tegn i og med at alternativene var meg og to babyer på fire måneder...). Han bestemte seg tydeligvis for å oppmuntre sin mors harde arbeid, for han tok til å synge med stor entusiasme. Vel og bra, hadde det ikke vært for at han sang i vei på "Trollmors vuggesang". Tja, tvillingene likte det ihvertfall (eventuelt var de sjokkskadet), og jeg kom meg gjennom hele julesangen (med to hender og greier), om ikke helt slik Gruber hadde planlagt den, men noen framføring på julaften blir det neppe snakk om.


søndag 12. desember 2010

Bloggtips

Har blitt tipsa om ny blogg. Ingrid (klarer ikke komme på en eneste Ingrid jeg ikke liker, og det er maaaange Ingrider ute og går...) blogger om meningsløse ting, og det på nynorsk, på: http://meiningslaust.wordpress.com/

Moro!

onsdag 8. desember 2010

God bok

Jeg har nettopp lest ut Korrigeringer av Jonathan Franzen og jeg syns den var så innmari bra, derfor bør du lese den også. Det er mange gode grunner til å like den. Den er godt skrevet, den har karakterer som engasjerer, den undervurderer ikke leseren, den har flere gode historier og den har en god avslutning. Det siste punktet er faktisk ikke alltid så lett å finne i bøker syns jeg. Motsatsen til Korrigeringer på dette punktet kan for eksempel være Lesesirkelen av Elizabeth Noble, en av de mest ubrukelige romanene jeg har tvunget meg gjennom. Noble bruker godt over femti sider etter at "handlingen" er over på å knytte absolutt alt av løse tråder i boka. Det er mye når du allerede har lest flere hundre sider om karakterer du uansett aldri klarer å engasjere deg i. Lesesirkelen er en like god bok som Flaskeposten med Kevin Costner er en god film. Flaskeposten vil nok for alltid stå på lista mi over tidenes verste filmer (Bjelleklang med Arnold Schwarzenegger er definitivt også på lista). Felles for begge er at de klarer å bruke ufattelig mye tid og ord på å si ganske flåsete ting (om kjæhæhrilgheita såklart). Franzen derimot, sier mye (boka er jo relativt lang), men er aldri flåsete, og den har en ganske brutal og realistisk virkelighetsbeskrivelse som står i en spennende kontrast til en del sære og litt surrealistiske elementer.

Så, i hvertfall, skal du lese en god bok, les Korrigeringer, og har du lyst til å se Kevin Costner (og det har man jo), ta fram Danser med ulver, The Untouchables eller Bodyguard, og unngå Costner-filmer med flasker, post, eller for den del, veldig, veldig mye vann.

Og har jeg tilfeldigvis fornærmet yndlingsboka di, ta det med ro, du har Oprah på din side. Flaskeposten har vunnet Razzie for verste skuespiller, så der føler jeg at jeg har mitt på det tørre...

onsdag 1. desember 2010

Fri forskning

Storebror har blitt veldig glad i å spille brettspill. Storebror er også veldig glad i å vinne, og definitivt ikke glad i å tape. Her om dagen satt han dypt konsentrert ved kjøkkenbordet og spilte stigespill om og om igjen med seg selv. Dette hører jo vitterlig ganske stusslig ut, og det var det hans mor også tenkte. Helt til hun gjennom sønnens småmumling oppdaget hva han holdt på med. I kampen mot framtidige nederlag satt nemlig guttungen og undersøkte hvilken farge som vant oftest. Og hvis noen skulle lure, så har junior vært temmelig bestemt på at det er han, og bare han, som får spille med den grønne brikken...

søndag 21. november 2010

Søndag

Søndag. Sola skal skinne på kritthvit snø, man skal gå seg en søndagstur, komme inn igjen, mor skal lage kakao til alle mens barna spiller brettspill og far ligger på sofaen med avisen. Kanskje kan man høre litt på et koselig radioprogram og huset skal dufte av steik og poteter.

Eller

Det er søndag, det vil si at barnehagen er stengt. November har kritthvit snø og mørkegrå himmel, sola kommer tilbake neste år, mor lager ikke kakao, men drikker kaffe med røde øyne og en hestehale på halv tolv. Far har for lengst oppgitt alle drømmer om avislesning dette året, brettspillet er strødd utover hele kjøkkenet, to babyer hyler krakilsk (uten annen grunn enn at de absolutt, ABSOLUTT, burde ha sovet formiddagsluren sin) og femåringen insisterer på å spille munnspill.

Det er da man hiver alle i bilen og kjører hjem til besteforeldre med babytekke-hender, varm kaffe og sjokoladekjeks. Takk for en likevel fin søndag, mamma og pappa!

lørdag 13. november 2010

Framtidsplaner

Guttungen har funnet ut at han ikke kan "bli alt" når han blir stor, slik den opprinnelige planen var. Nå skal han bli "bare åtte ting". Dette er visstnok (ingen prioritert rekkefølge):

1. Racerbilsjåfør
2. Politi
3. Brannmann
4. Astronaut (han skal bli første menneske på Mars)
5. Lokfører
6. Skiltmann (en som viser veien der det ikke er skilt)
7. Jobbe i barnehage

"Men det er jo bare sju ting" sier mor. "Hva er det siste du skal bli?" "Ingeniør!" sier far, "Næhæi" sier guttungen. "Lærer!" sier mor, "Næhæi" sier guttungen. "Jeg skal bli bonde!"

Det bør jo være flere familiemedlemmer som er fornøyd med denne lista.

onsdag 3. november 2010

En sjelevenn

Jeg begynner å erfare at noen dager er litt tøffere enn andre dager når man er mamma til tvillinger. Slike dager starter gjerne med en langdryg natt (gjerne med mating sånn cirka annenhver time) og i dag ble natta etterfulgt av det faktum at selv om hodet mitt er innstilt på vintertid, så har ikke småtrollene snudd klokka ennå, og insisterer derfor på å stå opp en time tidligere enn de pleier.

På slike dager føler jeg meg gjerne litt mindre som Wonder Woman og litt mer som Crazy Woman. Det føltes derfor ganske godt da jeg på butikken traff en dame som så ut som et speilbilde av hvordan jeg selv følte meg, og enda bedre da hun først så på meg med det apatiske, stirrende blikket jeg selv innehar på slike dager, for så å flytte blikket ned på vogna, og med tydelig skrekk i både stemme og blikk rope ut "å HERREGUD, har du TVILLINGER?!?".


onsdag 27. oktober 2010

Om å være stor

Storebror har blitt så innmari stor etter at tvillingene kom. Han kler på seg selv, setter på tv'en selv og står opp selv. Han går i storungebarnehagen uten gjerder, kan å legge sammen tall og vet at "tog" begynner med samme lyd som morfar sitt navn. Han henter posten helt alene, og ser seg alltid godt om til begge sider før han krysser veien. Han skjærer brødskivene sine på egen hånd, og håndterer brødkniven med den største eleganse, og med litt oppsyn kan han til og med skjære grønnsaker med den store kokkekniven. Og når mamma har satt fra seg tvillingene i bilstolene på kjøkkenet fordi hun "skal bare", så kommer hun tilbake og finner ytterklærne deres i en pen bunke og to strålende fornøyde babyer som storgliser av storebroren som underholder dem med sanger og fortellinger.

Men av og til er det ikke så lett å bestandig være stor. Særlig ikke når det nye Thomastoget-bladet inneholder spøkelser og har en skummel, tåkete forside. Og en kveld hører mamma og pappa snufsing og hulking som ikke kommer fra babycallen. De løper opp på rommet til storebror, som ligger i senga sammen alle kosedyrene sine og en tårevåt hodepute. Rød rundt øynene og med snørrete nese, forteller han hikstende om det skumle bladet som stenger for veien ned til mamma og pappa, og om de fæle drømmene slike blad inspirerer til. Mamma klemmer og trøster. "Skal vi legge bladet i fryseren?" spør pappa, noe storebror synes er en veldig god idé. Og nå ligger "Henry og spøkelsestoget" mellom frosne erter og rundstykker, og storebror er like stor igjen, og kanskje litt glad for at det også er lov til å være litt liten innimellom.

Og tilslutt, mozartkule til den som kan nevne pappas inspirasjonskilde til sin pedagogikk.

lørdag 23. oktober 2010

Liten kommentar


"Ofte er det viktigere å ligge på sofaen og se barne-tv sammen med ungene enn å løpe en tur i lysløypa. Og (dette skjønte jeg for sent) det er alltid, alltid viktigere å ta et stykke av rullekaken bestemor har bakt enn å være tro mot den glykemiske indeksen"

Maria Reinertsen er favorittjournalisten min. Hun er kvass, sarkastisk, jordnær og intellektuell, og hun skriver interessante artikler om økonomi (som jeg i utgangspunktet ikke akkurat synes er et veldig festlig tema, med mindre det er snakk om "Luksusfellen" på TV3 selvfølgelig). Det kom derfor ganske overraskende på meg da hun i kommentaren "Alle de ekle kroppene" avslører at hun har lidd av spisevegring. Det er liksom ikke så veldig Maria Reinertsen å bry seg om noe så prosaisk som kropp og utseende. Kommentaren er en kvass, sarkastisk, jordnær og intellektuell reaksjon på Kari Jaquessons sine siste utspill, og i det hele tatt fokuset media i dag har på alt som har med kropp å gjøre. Reinertsen minner om at kroppen vår bare er en liten bit av hvem vi er, "Kanskje ti prosent", noe som kan være lett å glemme i alt trenehverdag-løpebirken-ikkespisekarbohydrater-JanThomas-drikkeåtteglassvann-tarmskylling-detox-antialdringskremer-hysteriet vi omgir oss med og diskuterer hver dag.

Og skulle noen ha behov for å rekke fingeren til Jaquesson, som i et intervju tidligere i avisen "ikke er enig i" at det er vitenskapelig bevist at fedme også har med genene våre å gjøre, anbefaler jeg denne slageren fra en annen av mine favoritter, Nigella Lawson. Her er oppskrifta på "Chocolate and peanut butter cheesecake", verre kan det vel knapt nok bli, og jeg anbefaler den på det sterkeste!

mandag 11. oktober 2010

Litt om babyer og sånn...

Det finnes mennesker som går rundt og ber nybakte mødre om å "nyte denne deilige småbarnstiden" og lignende tåpelige utsagn. Dette er bare tull. De seks første ukene med en baby (eller som i noen sitt tilfelle, to) handler ikke om å nyte, de handler om å overleve. Ja, man har følelser som en nyforelska fjortisjente, men man har også like mange hormoner som samme fjortenåring. Nyfødte babyer gjør tre ting; de sover, spiser og bæsjer. Skulle de mot formodning ikke gjøre noen av disse tre handlingene, er de stort sett utrøstelige. For en nybakt mamma består stort sett tilværelsen av å sørge for at disse fullstendig hjelpeløse vesenene får nok mat, og man er plutselig i en situasjon hvor et annet menneske er hundre prosent avhengig av din kropp. Puppene har enten alt for lite melk, slik at de sultne småtrollene blir mer og mer desperate, eller de er så overfylte at man konstant går rundt med søkkvåt bh. I tillegg er ting man før tok for gitt, som søvn, eller det å kunne gå på do uten å planlegge det i god tid i forveien, blitt en luksusvare på linje med et par Manolo Blahnik eller en Birkin bag, og noen man kan unne seg omtrent like ofte.

Men så, etter disse seks ukene i survival mode, begynner ting så smått å endre seg. Man begynner å få respons i form av merkelige gurglelyder, og små, og etterhvert store, smil. Ungene kan være våkne, og ikke spise, men likevel være fornøyde, men de kan også fortsatt godt sove på brystkassen din, mens du ser dårlige tv-serier med nesa godt begravd i deilig mykt babyhår. Du finner glede i små milepæler og de finner glede i de merkeligste ting, enten det er en plastikkrangle, eller det å se på at noen dusjer, men aller mest i at akkurat DU koser og skravler med dem.

Og så ligger man en morgen i sengen, med en baby sovende i hver armkrok, og hører på at far og storebror prater om stort og smått mens de gjør seg klare til en ny dag, og plutselig oppdager man at det å gå fra å være en ganske liten, til å bli en ganske stor familie, sånn over natta, er en innmari god følelse.


torsdag 30. september 2010

Merkelig fenomen

At lillebror får det til, er jeg ikke så overrasket over, men hvordan i alle dager klarer lillesøster å tisse på mammaen sin når hun ligger på ryggen på stellebordet?!?

mandag 27. september 2010

En framtidig komikers debut

En ny milepæl. I dag kom guttungen hjem fra barnehagen og kunne fortelle sin aller første vits. Fortalt med stor dramatikk og entusiasme forløp den omtrent slik:

"Atte det var svensken og dansken og norsken som gikk inn i ei hule med en gris og først gikk svensken inn men så lukta det så fælt og så gikk dansken inn og da lukta det fælt da også og så gikk norsken inn men da lukta han fælt og *laaaang kunstpause* og da vant han! Var ikke det en bra vits da mamma, var det ikke? *ler hjertelig og rister på hodet*"

Ok, så trenger den kanskje litt timing, og det er usikkert nøyaktig hviken rolle grisen spiller (skjønt jeg har en mistanke om at det dreier seg om en ny versjon av en gammel klassiker), men mor var helt enig, det var en bra vits!

mandag 20. september 2010

Beklagelse

En leser har gjort meg oppmerksom på at forrige innlegg inneholder opptil flere særskrivingsfeil. Jeg beklager så mye og skylder på ammetåka. Siden leseren viste til min stilling som norsklektor i klagebrevet (les; pratesoga på fjesboka), får jeg vel gjøre litt pedagogikk ut av dette, og oppfordrer herved mine lesere til å finne de samme feilene som en viss språkstipendiat og nynorskentusiast ved INL.

Ellers kan jeg hilse samme språkekspert og si at det er så som så med nattesomna, men det blir da bedre etter hvert:)

søndag 19. september 2010

En hverdagssosialist

Husbond sin familie er av det kreative slaget (det er forsåvidt min familie også, altså), og et av familiemedlemmene er ordentlig dyktig. Hun lager alt fra nisser til marihøner, og lager også noen nydelige bilder av tovet ull. Disse bildene stiller hun ut, og selger for alt for lite penger. Familien har lenge prøvd å overtale henne til å ta seg litt bedre betalt, og i går satt jeg og sønnen hennes over en kaffekopp og nystekte vafler med hjemmelaget solbærsyltetøy, og prøvde på dette igjen. Tilslutt sa sønnen fortvilt "men, hva er det egentlig du tenker når du setter prisen da?". Mammaen fnyste, og sa "Jeg tenker vel at de som ikke har så mye penger, også har lyst på bildene mine!" Kapitalismen har seiret over store deler av verden, men til fruen i nabohuset får den nok aldri innpass:)

tirsdag 31. august 2010

Denne vanskelige grammatikken

Guttungen (jeg må vel begynne å påpeke at vi snakker om storebror, nå) er en pratsom fyr, men han sliter litt med visse deler av norsk grammatikk, som forskjellen på, ikke da og når, men hvis og når. Dette fører til at en del setninger starter på en noe negativ måte, som "hvis jeg blir stor", "hvis jeg kommer hjem fra barnehagen" eller "hvis tvillingene får tenner".

Her om dagen førte det også til noe misforståelse da pratmakeren gledesstrålende kom hjem fra mormor med et ark med klistermerker i handa, og fortalte faren at han fikk gave fra mormor "hvis jeg dro hjem". Faren ble litt forvirret av dette. Guttungen sin mormor er liksom ikke helt typen til å bestikke barnebarna for å få de til å dra hjem (heller tvert i mot)...

søndag 22. august 2010

Fem i familien

Det er en stund siden sist blogginnlegg, noe som har sin naturlige forklaring: Jeg har blitt tvillingmamma! Denne tilværelsen gir ikke så mye rom for blogging (ikke spising, soving eller barbering av legger heller for den del), i hvertfall ikke ennå. Men her er i det minste en oppdatering fra sist blogg:

Fødselen ble til slutt startet ved at vannet ble tatt. Det var mye om og men rundt dette; sykehuset var visstnok stappa fullt av hastekeisersnitt akkurat denne dagen, og det var usikkert om de hadde plass til en tvillingfødsel oppå det hele. Tilslutt sa jordmora at de tok sjansen, så sant jeg lovet dem en rask fødsel. Det er en sterk mulighet for at dette ble sagt i spøk, men litt over tre timer senere kom sistemann ut med et vræl (vrælet kom vel forsåvidt både fra mor og barn). jeg skal spare mine sarte lesere for detaljene (en del av dere har jo allerede blitt påtvunget disse). I korte trekk kan jeg si at en rask fødsel bare innebærer at all smerten fra en vanlig fødsel blir komprimert inn på kortere tid, at ja, å føde tvillinger er som å føde to ganger rett etter hverandre, og nummer to gjør like vondt som nummer én, at anestesileger bør holde seg for gode til å småprate med den vordende far når den vordene mor ligger og brøler etter epiduralsprøyta han holder i handa (når man ber om å få en enorm sprøyte trykket inn i ryggmargen mener man alvor), og at det pokker meg ta var verdt det denne gangen også.

Resultatet ble to splitter nye mennesker, en gutt på 2970 gram og 45 cm og ei knøttlita jente på 2520 gram og 45 cm. Nå er de snart en måned gamle. Ingen av oss har sovet mer enn max fire timer i strekk etter at de kom (stort sett er det snakk om ca. to timer om gangen, da gjerne med en baby på brystkassa eller hengende i puppen), de spiser hele tiden (noen som trodde det var umulig å gå ned 20 kg på tre uker kun ved å sitte i en stol?), det å være alene på do har plutselig blitt en luksus som helst bør planlegges noen timer på forhånd, jeg skriver dette innlegget med en hånd mens jeg ammer guttungen (far sitter forøvrig på macen med ei jente sovende på brystkassa), jeghar blitt en mester på å spise en middag på under et kvarter og å drikke en kaffekopp i tre slurker, jeg går rundt med gulpekluter i veska, jeg bryr meg ikke lenger om puppene mine vises ut mot busstoppet utenfor vinduet og ungene er bare helt nydelige. Vi var forberedt på alt bortsett fra all kosen og det faktum at man kan sitte en halv time og stirre på en bitteliten hånd eller fot, bare fordi de er så små og perfekte. Det er seriøst fantastisk å få tvillinger!

Videre blogginnlegg kommer, jeg kan ikke garantere for når, men jeg satser på litt roligere tilstander etterhvert. Oppdateringer på den stolte storebror vil heller ikke bli glemt.

Tilslutt en stor takk til to fabelaktige jordmødre ved St. Olavs hospital, pluss resten av flokken av barneleger, andre leger og alle de hvitkledde på fødestua, og til de meget dyktige barnepleierene som tok seg av oss på barselavdelingen.

lørdag 24. juli 2010

En fødeklars oppdatering

Jeg har blitt oppfordret av My til å blogge en graviditetsoppdatering (oppfordringen gikk vel forsåvidt ut på å blogge utviklingen fram til jeg er på vei ut døra og bort til fødestua; det kommer ikke til å skje...). Vel, her er utviklingen.

Torsdag hadde jeg legetime. En ganske stressa, men veldig trivelig lege som var prikk lik Ole Paus undersøkte meg, og kom fram til at jeg "får barn når som helst nå". Undersøkelsen (av det ubehagelige slaget, jeg skal spare mine lesere for detaljer), viste at jeg var meget fødemoden. Livmorhalsen min var flatet helt ut, og jeg hadde tre centimeter åpning. Utover dagen fikk jeg noe som jeg er ganske sikker på var begynnende rier, og guttungen ble sendt til mormor og morfar. Så langt, alt vel og bra. Helt til riene plutselig stoppet opp. Ole Paus tok feil. Det er nå lørdag kveld, og jeg har fortsatt ikke begynt å føde noen som helst. Man kan kanskje si at jeg ikke er verdens mest avbalanserte person å være i hus med akkurat nå; jeg går bare rundt og kjenner fortvilt etter tegn på at kroppen skal ha lyst til å sette i gang med å presse ut småtrollene. Det er merkelig hvor desperat man kan bli etter å kjenne smerte...

Når det er sagt, så har jeg også lest meg en del opp på denne fødingen, og jeg må si jeg fortsatt er temmelig lite overbevist om at det faktisk er mulig å gjennomføre en fødsel; det på tross av at jeg faktisk har gjort det en gang før. Som sagt har jeg nå minst tre centimeter åpning. Kroppen er, i følge bøkene, klar til å presse ut ungen(e) når åpningen er 10 centimeter. Problemet er bare at jeg nettopp slo opp i albumet til guttungen, og der har jeg vitterligen skrevet at hodeomkretsen hans ved fødsel var 35 centimeter. Noen som har prøvd å presse en kule med 35 centimeters omkrets gjennom en åpning med 10 centimeters omkrets? Det høres ut som en av disse puslespillene som folk er så glade i å gi bort i julegave. Jeg har aldri vært særlig flink med den typen hjernetrim.

Jeg fant denne videoen som viste hva som skjer. Jeg er ikke, på tross av den meget rolige damestemmen, beroliget.

Så slik er ståa. Jeg er desperat etter å starte fødselen, og hellig overbevist om at det ikke er mulig å gjennomføre den. Send meg noen gode tanker og litt "fødestøv" som jeg ser andre fødeklare strør om seg med på diverse graviditetsforum.

onsdag 21. juli 2010

En youtube-klassiker til glede for nye seere

Jeg har egentlig hatt en plan om å blogge et eller annet lenge nå, men siden alt jeg tenker på for tiden i store trekk dreier seg om "komutkomutKOMUTNÅÅÅÅÅÅÅ", har jeg hatt litt trøbbel med å tenke ut noe å skrive om som faktisk kan interessere andre.

Fram til jeg kommer på noe lurt, tenkte jeg derfor bare å dele denne. Jeg er egentlig ikke så veldig til tåreperse, men av en eller annen grunn klarer jeg aldri å se denne videoen uten å grine.

mandag 5. juli 2010

Svigerdatter

Jah, da har det jammen skjedd. Det ser ut til at jeg har fått meg en svigerdatter! Nabojenta, ei skjønn lita tuppe på fire år, med mørke krøller og bein i nesa som er hulken verdig, kunne nemlig i dag fortelle husbonden at syrinbusken vår (som har så veldig fine, lilla blomster) er hennes også, siden hun og guttungen er kjærester.

Jeg er relativt sikker på at den utkårede ikke hadde (eller egentlig fortsatt har) den fjerneste anelse om dette forholdet. Hver gang den nysgjerrige mor har spurt etter slikt sladder har han nemlig bedyret at de to bestekompisene i barnehagen er kjærestene hans. Men med den kjennskap jeg har til fire år gamle jentunger, så har jeg en svak mistanke om at dette er av liten betydning...

tirsdag 29. juni 2010

Lillesøsterblogg

Lillesøster har begynt å blogge igjen (det er jo bare et år siden sist...). Har en mistanke om at det bare varer ut ferien hennes, men det er lov å håpe...

For en god latter, klikk deg derfor inn på http://mysverden.blogspot.com/

Jeg var forøvrig ikke klar over at fjærkretrøbbel av ulike format er et tema vidt nok til å gå over flere blogginnlegg...

søndag 27. juni 2010

Juliet, naked

Det er sommerferie, og grunnet min tilstand er familien temmelig stedsbunden for tiden (vi beveger oss meget sjeldent mer enn at vi alltid er max en halvtime unna sykehuset). I og med at jeg også har temmelig begrenset med generell bevegelighet, er det ikke egentlig mye annet å gjøre enn å ligge/sitte i ro og vente. Jeg bruker en del av denne overflødige tiden på litteratur. Ikke på litteratur jeg burde forholdt meg til (Knausgård 2-5, alle numrene av Norsklæreren jeg ikke har lest, generell norsk samtidslitteratur som jeg stort sett bare leser anmeldelser om, aldri tar meg tid til faktisk å lese osv.), men på litteratur som tilfredstiller behovene jeg alltid har hatt til litteratur, noe som fenger nok til at man sliter med å legge boka fra seg og vende tilbake til virkeligheten. Min bedre halvpart har det på samme måten, eneste forskjellen er at jeg nok aldri vil slite med å legge fra meg The Princeton Guide to Mathematics...

I hvertfall, et problem med å ha en mastergrad i litteratur, er at hjernen min er programmert til å være relativt snobbete når det kommer til språklige ferdigheter i litteratur. En bok med en tilfredsstillende underholdende historie, blir derfor ofte ødelagt av at jeg irriterer meg over klisjeer og generelt dårlig språk. Det er her Nick Hornby kommer inn. Jeg har lest alt jeg har kommet over av ham, og han dekker litteraturbehovene mine. Ikke bare skriver han godt, romanene er også vittige, ironiske, har gode historier og karakterer som man faktisk bryr seg om, selv om de aller fleste av dem har opptil flere ufordragelige trekk. Han er også noe så sjeldent som en mannlig forfatter som skaper troverdige kvinnelige hovedpersoner, ikke verst bare det. Jeg kom over Juliet, naked i et boksalg, og syns denne var en av de bedre jeg har lest av ham (og jeg liker de aller fleste, kanskje med unntak av den fotballboka). Anbefales derfor som sommerlektyre om man ønsker en god historie med mye underliggende humor, som ikke irriterer språklig. Jeg leste den på ei helg, noe som alltid er et godt tegn.

Dersom noen ønsker en litt annen type litterær underholdning, kan jeg alltids be husbond om å sette opp en fem på topp liste over de beste matematikerbiografiene...

torsdag 24. juni 2010

Mage

For de som skulle lure, sånn ser man ut når man er 33 uker (av 40) på vei med tvillinger. Heldigvis er kameraet mitt for dårlig til at strekkmerkene vises.

Når magen ser slik ut, og man stadig vekk får spørsmål som "oi, du kan ikke ha lenge igjen" og "du har vel ikke tenkt å føde her, vel" fra voksne, og "hvorfor er du så tjukk" fra barnehageunger, da er det veldig fint å møte på en (snart)femåring med pigg og manglende fortann (hode mot hode-ulykke med en viss annen snart femåring), som legger hodet på magen din, og sier med sterk innlevelse "Åh tante, magen din e så fiiiiiin!".


tirsdag 8. juni 2010

Ikke akkurat red delicious eller granny smith...

Det kommer halvkvalte stønn, gisp og lyder som opplagt tyder på stor tilfredstillelse fra tv-stua. Neida, gubben har ikke investert i elskerinne, ei heller har han begynt å interessere seg for denne ballsparkinga som det er så mye styr rundt for tiden (takk gudskjelov). Det er bare et nytt vekkelsesmøte i religionen hans, styrt av predikanten Steve Jobbs og sendt verden rundt på den store verdensveven. Det er vel ikke lenge før vi nå får en ny epledings i huset.

Jeg har ikke sjekket om det er en ny I-pad, ny I-phone eller ny laptop det er snakk om, men den kunne visstnok både spille Guitar Hero OG gjøre noen nye greier med appene. I tillegg, og dette var ganske stort, kunne man laste inn tekster der man når man hadde lest en side kunne, hold dere fast, ved bare å bruke fingertuppene, bla om til neste! Hmm, jeg er sikker på at jeg har sett et apparat med en slik funksjon tidligere, var det i bokhylla mon tro?

Ja, ja. Så mye "Angry Bird" som jeg har spilt på I-poden min i det siste, kan jeg neppe være for høy på pæra.

Og hurra, et helt blogginnlegg uten graviditet. Ikke verst det heller:)

fredag 4. juni 2010

Gåte

Hvilken kjent bygning i Trondheim sett fra en fireårings perspektiv er dette:

"Mamma og pappa, kan vi ikke spise på romskipet som aldri drar?"

Svaret finner du her.

Du kan også velge å ikke se på løsningen og i stedet poste ditt svar i kommentarfeltet; jeg stoler på mine leseres integritet:)

torsdag 27. mai 2010

Ny oppdagelse

Jeg rekker ikke lenger bort til min høyre bukselomme med venstrehanda mi (og omvendt).

10 uker og en dag igjen til termindato...

søndag 23. mai 2010

Pensjonister nå til dags...

Det er mulig jeg er en smule prippen, men jeg oppfatter det som temmelig uhøflig når:

  • En frue av det muligens finere slaget, type noen og seksti med kraftig rosa lebestift og pen drakt, setter seg på busstoppbenken ved siden av en opplagt høygravid kvinne (som atpåtil sitter og leser et blad ved navn "Gravid") og tenner seg en røyk.
Ok, dette kan kanskje unnskyldes med at det for noen generasjoner siden overhodet ikke var snakk om farene med passiv røyking, og at fruen antakeligvis ikke har så god kunnskap om hvordan nikotin påvirker et foster (eller for den del, en gravid kvinne med ekstrem luktesans og tendens til brekninger). Men når samme frue, OG en frue til av samme slaget, presterer å snike seg forbi tidligere nevnte høygravide kvinne i busskøa, da syns jeg ærlig talt det går litt over streken!

Ganske sikker på at de fleste av ungdommene jeg underviser aldri ville funnet på noe tilsvarende. Tvert i mot har de vist seg svært så hensynsfulle overfor sin noe gigantiske lærer...

torsdag 20. mai 2010

Å være og ikke være gravid

Tida flyr, og nå er jeg straks 29 uker på vei (av 40). Jeg tenkte derfor at det er på sin plass med noen subjektive refleksjoner om det at dette er min siste graviditet. Ja, vi har tenkt å stoppe med tre, spesielt nå som jeg vet at jeg slipper flere egg om gangen. Fem barn frister ikke så mye, så barnekjær er jeg rett og slett ikke og dessuten har vi ikke minibuss.

Siden dette er mine refleksjoner kommer de naturlig nok i listeform:

Hurra jeg trenger aldri mer være gravid:
  • Aldri mer svangerskapskvalme. Definitivt den verste graviditetsplagen (har aldri hatt bekkenløsning, så mulig jeg tar feil). Svangerskapskvalme kan sammenlignes med å ha intens fyllesyke tre måneder i strekk.
  • Ikke mer halsbrann.
  • Aldri mer gravidbukser
  • Ikke mer krangling med tre puter for å finne en akseptabel sovestilling
  • Bare en fødsel igjen...
  • Ikke mer skumle hormoner som blåser ting ut av proposjoner eller får meg til å grine av reality-tv (bortsett fra de som kommer en gang i måneden...)
  • Ikke mer ekstremkramper som aldri gir seg og som dukker opp på de merkeligste tidspunkt
  • Ha full tillatelse til å drikke rødvin og spise brie, spekemat, fetaost, blodige biffer og rakfisk (som andre voksne mennesker).
  • Aldri mer stå opp klokka tre hver natt for å gå på do
  • Være i stand til å knyte skoene uten å holde pusten, og uten å komme med ufrivillige grynt og stønn når jeg reiser meg igjen.
Å nei, jeg kommer aldri mer til å være gravid:
  • Aldri mer kjenne sparking i magen
  • Aldri mer spenningen ved en ultralyd
  • Aldri mer finne det perfekte navnet
  • Aldri mer unnskyldning til å spise "for tre"
  • Tante Rød kommer tilbake
  • Aldri mer gjetting på personligheten og utseendet til personen (eller i mitt tilfelle, personene) som bor inni meg
  • Ingen flere gode unnskyldninger for hvorfor jeg ikke kan bære/male/vaske o.l.
  • Bare en fødsel igjen... Ja, jeg har en svak erindring av dævelskapen sist, men hodet mitt har skrudd helt av og insisterer på bare å huske øyeblikket etterpå, da guttungen ble lagt opp på brystet mitt.

fredag 14. mai 2010

Retorikk for nybegynnere

Fire (snart fem)-åringen og hans mor hadde forleden dag en heftig diskusjon på gang angående to emner: påkledning av nattdrakt (mor er for, fireåring er mot) og opprydding av togbane (mor er for, fireåring er mot, da han uansett skal leke med togene dagen etter også). Den heftige diskusjonen blir avsluttet med at fireåringen bestemt sier at "du bestemmer vaffal ikke over meg!", hvorpå mor, en smule utålmodig, forklarer fireåringen at det gjør hun "vaffal det". En meget fornærmet og lang pause følger. Fireåringen kler på seg nattdrakt i meget demonstrativt hissige bevegelser. Tilslutt kommer det det stille fra den fornærmede: "den som si'r det e det sjøl". "Hva?" sier mor, noe forvirret. Fireåringen himler med øynene og sukker: "det er sånn en sier når noen sier noe, vel".

Og med det var debatten avsluttet. Noen triks å plukke opp for yrkespolitikere kanskje?

torsdag 6. mai 2010

Hurra, fortsatt lesere:) Oppdatering 2

Det var moro, og en smule overraskende, å se at det fortsatt fantes noen søte jenter som sjekker bloggen min!

Derfor, en ny oppdatering på merkelige fenomener vedrørende graviditet/tvillinggraviditet.

I dag: et tilfelle for dr. House

Jeg har så langt i dette svangerskapet, hatt en del ubehag. Jeg sier ubehag, fordi jeg er litt usikker på hvordan det ellers kan beskrives. Jeg blir på de merkeligste tidspunkt litt svimmel, litt kvalm, litt andpusten og veldig, veldig tørst. Dette kan skje i både sittende, stående og liggende stilling.

Ved forrige ultralyd lå jeg pent og pyntelig på benken og observerte mine to skjønne engler, hun sovende med nesa inn i hans halsgrop, han lys våken og sparkende på søsteren. Plutselig startet dette "anfallet" igjen. Jeg er ikke så himla begeistra over å plage hvitkledde frakker med problemer jeg ikke klarer å beskrive, så jeg lå bare stille i det lengste, mens ultralyddamens stemme forsvant mer og mer i det fjerne. Tilslutt måtte jeg gi meg, og harket fram til husbond at han måtte finne noe vann til meg. "Oi, bare snu deg rundt på siden du" sa den hvitkledde. Jeg ble noe forundret, men gjorde som hun sa. Straks kom alt blodet tilbake til fjeset mitt, tørsten forsvant, svimmelheten forsvant og kvalmen forsvant. Verden ble rett og slett levelig igjen.

Den hvitkledde (eller skal vi heller si erkeengelen Gabriel), kunne fortelle at dette slettes ikke var uvanlig. I visse stillinger, som hvis jeg ligger på rygg, vil nemlig livmora presse på en viktig pulsåre, slik at hjertet ikke klarer å pumpe nok blod til hodet mitt. Ja vel, ja. Betryggende. Jeg trengte forøvrig ikke være bekymret for at dette ville skje i søvne, da kroppen min automatisk skal forstå at dette er dumt, og derfor skifte stilling. Så nå krysser jeg bare fingrene for at kroppen min har refleksene på plass, og leter etter nye sitte- og sovestillinger, hvor livmoren ikke prøver å ta livet av meg.




lørdag 1. mai 2010

Se, en oppdatering


Etter uttallige oppfordringer fra mine mange fans (les, mamma), skal jeg nå prøve å ta meg sammen, og begynne å blogge litt igjen.

Grunnen til dette er ikke minst fordi jeg nå er mer eller mindre tvangssykmeldt fra jobb, foreløpig i 50 %, men det går stadig nedover. Årsak: Høyrisikosvangerskap. Jeg bærer på ikke en, men to englebarn/småkrapyl på ca 26 uker, altså sånn cirka 6 måneder. Magen består av en gutt og ei jente (forbausende mange har spurt om de er eneggede eller toeggede, så det blir dagens hjernetrim å slutte seg til dette på egenhånd ut fra gitte opplysninger). Det vil si at den består av to fostersekker fylt med vann, to unger og to morkaker. Det vil med andre ord, også si at jeg har økt proporsjonene mine bittelittegranne. Jeg er vel nå sånn cirka på størrelse med da jeg fødte forrige guttunge, og jeg har fortsatt 14 uker igjen til termin...

Dette fører til at framtidig blogging antakeligvis vil komme til å inneholde en del svangerskapsopplysninger, kanskje litt fødselsinformasjon og i det store og hele en del fakta som kanskje ikke absolutt alle har lyst til å vite om, i hvertfall ikke personer av typen jenter som har framtidige planer om barn. Bare sånn til advarsel.

For ikke så lenge siden feiret en viss jentegjeng at en viss nordlending var kommet på Trondheimstur. Feiringen foregikk som vanlig på Graffi. Dagens gravidopplysning: Det jentene ikke visste, var at den strålende gravide fruen (hun med bernaisesaus på magen og sjokoladefondant på haka) også hadde en diger plasterlapp (av typen "Lynet McQueen") over navlen. Graviditet fører nemlig med seg at navlen, grunnet plassmangel, spretter ut. Ikke kjempelekkert under en litt tettsittende topp...