Om å være stor

Storebror har blitt så innmari stor etter at tvillingene kom. Han kler på seg selv, setter på tv'en selv og står opp selv. Han går i storungebarnehagen uten gjerder, kan å legge sammen tall og vet at "tog" begynner med samme lyd som morfar sitt navn. Han henter posten helt alene, og ser seg alltid godt om til begge sider før han krysser veien. Han skjærer brødskivene sine på egen hånd, og håndterer brødkniven med den største eleganse, og med litt oppsyn kan han til og med skjære grønnsaker med den store kokkekniven. Og når mamma har satt fra seg tvillingene i bilstolene på kjøkkenet fordi hun "skal bare", så kommer hun tilbake og finner ytterklærne deres i en pen bunke og to strålende fornøyde babyer som storgliser av storebroren som underholder dem med sanger og fortellinger.

Men av og til er det ikke så lett å bestandig være stor. Særlig ikke når det nye Thomastoget-bladet inneholder spøkelser og har en skummel, tåkete forside. Og en kveld hører mamma og pappa snufsing og hulking som ikke kommer fra babycallen. De løper opp på rommet til storebror, som ligger i senga sammen alle kosedyrene sine og en tårevåt hodepute. Rød rundt øynene og med snørrete nese, forteller han hikstende om det skumle bladet som stenger for veien ned til mamma og pappa, og om de fæle drømmene slike blad inspirerer til. Mamma klemmer og trøster. "Skal vi legge bladet i fryseren?" spør pappa, noe storebror synes er en veldig god idé. Og nå ligger "Henry og spøkelsestoget" mellom frosne erter og rundstykker, og storebror er like stor igjen, og kanskje litt glad for at det også er lov til å være litt liten innimellom.

Og tilslutt, mozartkule til den som kan nevne pappas inspirasjonskilde til sin pedagogikk.