Om å være stor

Storebror har blitt så innmari stor etter at tvillingene kom. Han kler på seg selv, setter på tv'en selv og står opp selv. Han går i storungebarnehagen uten gjerder, kan å legge sammen tall og vet at "tog" begynner med samme lyd som morfar sitt navn. Han henter posten helt alene, og ser seg alltid godt om til begge sider før han krysser veien. Han skjærer brødskivene sine på egen hånd, og håndterer brødkniven med den største eleganse, og med litt oppsyn kan han til og med skjære grønnsaker med den store kokkekniven. Og når mamma har satt fra seg tvillingene i bilstolene på kjøkkenet fordi hun "skal bare", så kommer hun tilbake og finner ytterklærne deres i en pen bunke og to strålende fornøyde babyer som storgliser av storebroren som underholder dem med sanger og fortellinger.

Men av og til er det ikke så lett å bestandig være stor. Særlig ikke når det nye Thomastoget-bladet inneholder spøkelser og har en skummel, tåkete forside. Og en kveld hører mamma og pappa snufsing og hulking som ikke kommer fra babycallen. De løper opp på rommet til storebror, som ligger i senga sammen alle kosedyrene sine og en tårevåt hodepute. Rød rundt øynene og med snørrete nese, forteller han hikstende om det skumle bladet som stenger for veien ned til mamma og pappa, og om de fæle drømmene slike blad inspirerer til. Mamma klemmer og trøster. "Skal vi legge bladet i fryseren?" spør pappa, noe storebror synes er en veldig god idé. Og nå ligger "Henry og spøkelsestoget" mellom frosne erter og rundstykker, og storebror er like stor igjen, og kanskje litt glad for at det også er lov til å være litt liten innimellom.

Og tilslutt, mozartkule til den som kan nevne pappas inspirasjonskilde til sin pedagogikk.

Liten kommentar

"Ofte er det viktigere å ligge på sofaen og se barne-tv sammen med ungene enn å løpe en tur i lysløypa. Og (dette skjønte jeg for sent) det er alltid, alltid viktigere å ta et stykke av rullekaken bestemor har bakt enn å være tro mot den glykemiske indeksen"

Maria Reinertsen er favorittjournalisten min. Hun er kvass, sarkastisk, jordnær og intellektuell, og hun skriver interessante artikler om økonomi (som jeg i utgangspunktet ikke akkurat synes er et veldig festlig tema, med mindre det er snakk om "Luksusfellen" på TV3 selvfølgelig). Det kom derfor ganske overraskende på meg da hun i kommentaren "Alle de ekle kroppene" avslører at hun har lidd av spisevegring. Det er liksom ikke så veldig Maria Reinertsen å bry seg om noe så prosaisk som kropp og utseende. Kommentaren er en kvass, sarkastisk, jordnær og intellektuell reaksjon på Kari Jaquessons sine siste utspill, og i det hele tatt fokuset media i dag har på alt som har med kropp å gjøre. Reinertsen minner om at kroppen vår bare er en liten bit av hvem vi er, "Kanskje ti prosent", noe som kan være lett å glemme i alt trenehverdag-løpebirken-ikkespisekarbohydrater-JanThomas-drikkeåtteglassvann-tarmskylling-detox-antialdringskremer-hysteriet vi omgir oss med og diskuterer hver dag.

Og skulle noen ha behov for å rekke fingeren til Jaquesson, som i et intervju tidligere i avisen "ikke er enig i" at det er vitenskapelig bevist at fedme også har med genene våre å gjøre, anbefaler jeg denne slageren fra en annen av mine favoritter, Nigella Lawson. Her er oppskrifta på "Chocolate and peanut butter cheesecake", verre kan det vel knapt nok bli, og jeg anbefaler den på det sterkeste!

Litt om babyer og sånn...

Det finnes mennesker som går rundt og ber nybakte mødre om å "nyte denne deilige småbarnstiden" og lignende tåpelige utsagn. Dette er bare tull. De seks første ukene med en baby (eller som i noen sitt tilfelle, to) handler ikke om å nyte, de handler om å overleve. Ja, man har følelser som en nyforelska fjortisjente, men man har også like mange hormoner som samme fjortenåring. Nyfødte babyer gjør tre ting; de sover, spiser og bæsjer. Skulle de mot formodning ikke gjøre noen av disse tre handlingene, er de stort sett utrøstelige. For en nybakt mamma består stort sett tilværelsen av å sørge for at disse fullstendig hjelpeløse vesenene får nok mat, og man er plutselig i en situasjon hvor et annet menneske er hundre prosent avhengig av din kropp. Puppene har enten alt for lite melk, slik at de sultne småtrollene blir mer og mer desperate, eller de er så overfylte at man konstant går rundt med søkkvåt bh. I tillegg er ting man før tok for gitt, som søvn, eller det å kunne gå på do uten å planlegge det i god tid i forveien, blitt en luksusvare på linje med et par Manolo Blahnik eller en Birkin bag, og noen man kan unne seg omtrent like ofte.

Men så, etter disse seks ukene i survival mode, begynner ting så smått å endre seg. Man begynner å få respons i form av merkelige gurglelyder, og små, og etterhvert store, smil. Ungene kan være våkne, og ikke spise, men likevel være fornøyde, men de kan også fortsatt godt sove på brystkassen din, mens du ser dårlige tv-serier med nesa godt begravd i deilig mykt babyhår. Du finner glede i små milepæler og de finner glede i de merkeligste ting, enten det er en plastikkrangle, eller det å se på at noen dusjer, men aller mest i at akkurat DU koser og skravler med dem.

Og så ligger man en morgen i sengen, med en baby sovende i hver armkrok, og hører på at far og storebror prater om stort og smått mens de gjør seg klare til en ny dag, og plutselig oppdager man at det å gå fra å være en ganske liten, til å bli en ganske stor familie, sånn over natta, er en innmari god følelse.