Etter en dag full av shopping, satte jeg i kveld i gang med å skru sammen et stuebord fra Ikea. I sofaen satt min førstefødte og spilte nintendo. Spillet er nytt, og temmelig vanskelig, så det tok litt tid før han fikk med seg hva jeg holdt på med. Da kom det, så snusfornuftig som bare en femåring kan være, "eh mamma, det er nok best at du ber pappa hjelpe deg med det der".
Det skal sies at far i huset var temmelig kjapp med å si at "neida, neida, mamma fikser det der vettu" (han hadde vel en svak mistanke om at han på en eller annen måte ville ende opp med skylda for vårt avkoms manglende moderne syn på tilværelsen). Og mamma fikset. Det gikk relativt kjapt og smertefritt, men ikke om jeg hadde borret skruene fast i mine egne tomler, hadde jeg tatt imot hjelp etter den kommentaren.
Etterpå viste jeg fram resultatet for min sønn, og håpet på at hans syn på mammarollen nå hadde endret seg, men i og med at han på nytt var nedgravd i Supermarios intrikate verden, fikk jeg ikke annen respons enn "Mhm". Det hjalp egentlig ikke så mye at husbond overentusiastisk ropte "Bra jobba!" heller...
Det skal sies at far i huset var temmelig kjapp med å si at "neida, neida, mamma fikser det der vettu" (han hadde vel en svak mistanke om at han på en eller annen måte ville ende opp med skylda for vårt avkoms manglende moderne syn på tilværelsen). Og mamma fikset. Det gikk relativt kjapt og smertefritt, men ikke om jeg hadde borret skruene fast i mine egne tomler, hadde jeg tatt imot hjelp etter den kommentaren.
Etterpå viste jeg fram resultatet for min sønn, og håpet på at hans syn på mammarollen nå hadde endret seg, men i og med at han på nytt var nedgravd i Supermarios intrikate verden, fikk jeg ikke annen respons enn "Mhm". Det hjalp egentlig ikke så mye at husbond overentusiastisk ropte "Bra jobba!" heller...
1 kommentar:
Bare vent til den dagen han skal sette sammen sin første flatpakke fra ikea. Da kan det hende det er godt å ha en handy mamma i nærheten ;)
Legg inn en kommentar