I løpet av fødselspermisjonen har jeg opparbeidet meg noen ganske klare frokostrutiner. Jeg drikker et glass vann, et glass juice, en kopp kaffe og spiser to brødskiver. Lesestoff og sovende babyer er også en viktig del av denne seansen, og jeg blir patetisk skuffa dersom noe fører til brudd på rutinen. Skuffelsen var derfor stor da jeg i morges åpnet brødskuffa og så at den var tom. Jeg vurderte først å ringe min kjære husbond og skjelle ham huden full for både å ha spist opp brødet, og samtidig ikke tatt et nytt ut av fryseren (jeg blir relativt lite rasjonell på lavt blodsukker).
Etter å ha spist en porsjon havregryn med melk og rosiner (noe som jo tross alt også fungerte), begynte hodet mitt imidlertid å fungere litt bedre, og jeg avgjorde at manglende brødskiver ikke er grunn god nok til å forstyrre en hardt arbeidende mann på jobb (finn pleonasmen i den setninga). Særlig ikke siden jeg alltid har en tendens til å treffe på et eller annet møte når jeg ringer ham. I stedet begynte jeg å lure litt. Jeg var ganske sikker på at det kun var spist en skive av dette brødet da jeg la meg kvelden før, og det virket noe spesielt at en mann og hans eldste sønn skulle klare å fortære et helt brød i løpet av en morgen, særlig da tidligere nevnte sønn er ganske småspist. Brødet måtte med andre ord, mest sannsynlig fortsatt eksistere. For å nøste opp i mysteriet bestemte jeg meg for å prøve å sette meg inn i min manns hjerne. Dette har tidligere vært nyttig i blant annet jakten på en forsvunnet fjernkontroll, som etter mye om og men dukket opp i kjøleskapet (ingeniørgardina kalles det visstnok, i følge hans søster). Jeg finkjemmet kjøkkenskap, klesskap, søppelskap og tidligere nevnte kjøleskap, og vurderte et øyeblikk å gå ut for å lete i søpla. Jeg besinnet meg heldigvis, og åpnet i stedet skuffa med skjærefjøler. Og der lå brødet, pent og pyntelig innpakket i en plastpose.
og hva kan vi lære av denne historien? Tja, neppe annet enn at når man klarer å skrive godt over 300 ord om et forsvunnet brød, så er det på tide å bli ferdig med fødselspermisjonen og komme seg på jobb...
Etter å ha spist en porsjon havregryn med melk og rosiner (noe som jo tross alt også fungerte), begynte hodet mitt imidlertid å fungere litt bedre, og jeg avgjorde at manglende brødskiver ikke er grunn god nok til å forstyrre en hardt arbeidende mann på jobb (finn pleonasmen i den setninga). Særlig ikke siden jeg alltid har en tendens til å treffe på et eller annet møte når jeg ringer ham. I stedet begynte jeg å lure litt. Jeg var ganske sikker på at det kun var spist en skive av dette brødet da jeg la meg kvelden før, og det virket noe spesielt at en mann og hans eldste sønn skulle klare å fortære et helt brød i løpet av en morgen, særlig da tidligere nevnte sønn er ganske småspist. Brødet måtte med andre ord, mest sannsynlig fortsatt eksistere. For å nøste opp i mysteriet bestemte jeg meg for å prøve å sette meg inn i min manns hjerne. Dette har tidligere vært nyttig i blant annet jakten på en forsvunnet fjernkontroll, som etter mye om og men dukket opp i kjøleskapet (ingeniørgardina kalles det visstnok, i følge hans søster). Jeg finkjemmet kjøkkenskap, klesskap, søppelskap og tidligere nevnte kjøleskap, og vurderte et øyeblikk å gå ut for å lete i søpla. Jeg besinnet meg heldigvis, og åpnet i stedet skuffa med skjærefjøler. Og der lå brødet, pent og pyntelig innpakket i en plastpose.
og hva kan vi lære av denne historien? Tja, neppe annet enn at når man klarer å skrive godt over 300 ord om et forsvunnet brød, så er det på tide å bli ferdig med fødselspermisjonen og komme seg på jobb...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar