Skal det være litt kake?

"Spring over til tante og hør om hun også har lyst på kake" sier jeg. "Hun støvsuger, så du kan likegodt gå rett inn i tilfelle hun ikke hører ringeklokka" sier onkel. Guttungen løper av sted.

"Hun kunne ikke komme for hun skulle vaske håret!" roper en andpusten løpegutt kort tid etter. Jeg regner med at avkommet blander støvsuging og hårvask, merkeligere forvekslinger har skjedd før. Far er litt kjappere. "Eh, hvor fant du egentlig tante?" spør han forsiktig (og litt humrende, om man skal være ærlig). "På soverommet, vel!" svares det snusfornuftig.

Tante oppklarer senere at dette ikke stemmer. Hun hadde vært på badet da hun ble oppdaget (naturlig nok egentlig, hårvasken tatt i betraktning). Hun sa det bare var koselig, men noe sier meg at når man står på badet i sitt eget hjem (hvor ens egne barn har flydd fra redet for lengst), og gjør seg klar til å vaske håret, blir man noe forskrekket når en (nesten) seksåring river opp døra og brøler "KOM OG SPIS KAKE!!!".

Melding til en bekymret mormor

Angående din bekymring for at guttungen tok skade av at dere ramla innom Rustkammeret og Hjemmefrontmuseet på byturen i går, her er oppsummeringen av et forsiktig avhør om saken:

• Nei, det var ikke skummelt, for dere parkerte jo ved siden av politihuset.
• Det er ikke lov til å flire av dukker som mangler en fot, selv om det er bare maling.
• J. likte ikke å se på dukken uten en fot, men guttungen er ikke redd for noen ting i hele verden, ikke engang T-rexer hvis de hadde vært på ordentlig, så han var ikke redd.
• Det lå et ordentlig menneske der med sår i hodet, men han var på sykehus, så det gikk greit.
• De hadde et ordentlig sverd der! Helt ordentlig! Ikke lekesverd! Helt sant!

Jeg tror han klarer seg:)

Fra baksetet

Utdrag fra baksetesamtale mellom to bestekompissøskenbarnsnartseksåringer:

J: Når det blir for my ulv så må vi skjøt 'n, men det e it'j så farlig for ulva fins itj på ordentlig da.

V: Nei, å ikke jegera heller.

J: Å heller ikke troll.

V: Men vettu hva, at her fins det ikke nånn farlige dyr, men dersom vi fær over grensa til et anna land så er det masse farlige dyr, så derfor er det veldig farlig å fær over grensa.

J: Mm.

V: Bare at det fins brennmaneta her da. Og glassmaneta.

J: Hæ? I glass?

V: Mm.

J: SJÅ, JOHN DEERE!!!

V: Hvor?

J: Der, vi kjørt akkurat forbi den!

V: Er faktisk John Deere en slags hytte, eller?

J: Eh, nei!

V: Hva er det da?

J: Du veit da det?!?

V: Nei, kan du ikke bare si det?

J: Det e jo traktor'n te'n morfar!

V: Åå, det vet jæ jo. Tenk så my enklar det hadd vært om du bare sa det, da.

J: Den e i hvertfall grønn.

22.07.2011

Aust-Vågøy

Mars 1941

De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
La våre hjerter hamre
det om og om igjen.

La våre hjerter hugge
med harde, vonde slag:
De brente våre gårder.
De gjorde det i dag.

De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
Bak hver som gikk i døden,
står tusener igjen.

Står tusen andre samlet
i steil og naken tross.
Å, døde kamerater,
de kuer aldri oss.

Inger Hagerup

Hiv og hoi, landkrabber!

En snart 6 år gammel gutt og hans mor står ved rekka og vinker til far og tvillingene. Guttungen er rank i ryggen og og dirrer svakt i spenning. Båten er på vei ut fra kaia når en mann i starten av tjueårene med dongeribukse, rødlett ansikt og tendens til rørleggersprekk hopper ombord. En ganske vanlig mann med et skjerf knyttet rundt hodet. Det er iallefall det mor ser. Guttungen ser en ekte pirat, en sjørøver klar til dyst, og det pirrer i magen når det av alle ungene ombord, er akkurat han, havets kjeltring velger å blunke til.

Men når skipet er godt ute på havet og dramatisk sjørøvermusikk drønner utover dekket, begynner også mor å se ting med riktige øyne. Piraten hiver seg opp på rekka (akkurat ved der vi står), klatrer elegant oppover masten og lar oss få vite at vi skal ut på sjørøvertokt. "HIV OG HOI" skriker alle barna og en god del mammaer og pappaer, for å få øvd skikkelig godt før det blir alvor.

Og sannelig, godt ute på havet blir det ekte sjørøverkamp. Mot oss kommer en vaklevoren skute og på den står det et spennvilt kvinnfolk som spretter omkring og hytter med nevene mot oss. "HIV OG HOOOOOOOOI"skriker verdens hissigste lille sjørøver ved siden av mor. Så begynner kanonene å drønne så kruttrøyken står. Vi jager skuta rundt og rundt. Det ropes og hoies, det buldrer og braker, og tilslutt får vi jaget den fislete jolla bort for godt. Mor og guttungen hopper opp og ned og jubler i seiersrus. Musikken begynner igjen å spille, og en liten sjørøvermann står i giv akt med glitrende øyne, og synger at kaptein Sabeltann er en farlig mann i dyp, dyp respekt.

Etterpå går vi i land i Kjuttaviga. der har kapteinen selvfølgelig sin egen sjørøverbutikk (det er vel strengt tatt her det ekte sjørøveriet foregår), og guttungen kommer gledesstrålende ut med både hatt og sverd. Og i det hatten forsiktig settes på hodet, skjønner plutselig mamma hvorfor sabeltannhatter er forbudt i barnehagen. De normalt så uskyldige grønne øyne ser ikke lenger mor og far, men skuer ut over en verden ingen voksne kan ta del i. Øyenbrynene trekkes sammen, munnen får et bistert preg, sverdet trekkes, og det er ingen tvil. Guttungen ER kaptein Sabeltann.








P.S. Unnskyld pappa, for eventuelle mangler og kraftige feil i sjømannsterminologien.

I lekegrinden, eller var det bokseringen?

Et meget hissig vræl kommer fra lekegrinda. Ved første øyekast virket alt i sin skjønneste orden. En liten gutt satt rank og rett og smilte med store uskyldsrene øyne. Kilden til brølingen var imidlertid lillebrors uortodokse valg av sitteunderlag, en meget hissig liten jente, som liggende på magen, overhodet ikke likte å bli brukt som møbel. Lillesøster er imidlertid ikke tapt bak en stol (med unntak av de gangene hun klarer å sette seg fast bak lenestolen, såklart) og reiser seg opp på alle fire. Den uskyldsrene kameraten er ikke akkurat rodeomateriale og nye vræl oppstår. Trøst deles ut til alle kanter, nye leker legges i grinda (en til hver såklart) og mor kan atter vende tilbake til oppvaskmaskina.

Fem minutter senere er det konsert på ny, denne gangen fordi lillesøster har lagt seg på ryggen for deretter å sparke broren i fjeset med begge føttene samtidig. Offeret vræler og ei tulle med øyne blå, gliser rått.

Det er harde kår i heimen, men tvillinger er ikke som andre villinger og fem minutter senere sitte de og ler høyt av en vits ingen andre kan forstå. Det er nok ikke så dumt med sånne søsken likevel.

Å ja, han ja

Mor: Så kjapp du var til å rydde opp lekene dine. Nå tror jeg du må ha slått rekorden din i lekeopprydding.

Sønn: Jah, han rekorden min er en skikkelig treiging!