Det er en stund siden sist blogginnlegg, noe som har sin naturlige forklaring: Jeg har blitt tvillingmamma! Denne tilværelsen gir ikke så mye rom for blogging (ikke spising, soving eller barbering av legger heller for den del), i hvertfall ikke ennå. Men her er i det minste en oppdatering fra sist blogg:
Fødselen ble til slutt startet ved at vannet ble tatt. Det var mye om og men rundt dette; sykehuset var visstnok stappa fullt av hastekeisersnitt akkurat denne dagen, og det var usikkert om de hadde plass til en tvillingfødsel oppå det hele. Tilslutt sa jordmora at de tok sjansen, så sant jeg lovet dem en rask fødsel. Det er en sterk mulighet for at dette ble sagt i spøk, men litt over tre timer senere kom sistemann ut med et vræl (vrælet kom vel forsåvidt både fra mor og barn). jeg skal spare mine sarte lesere for detaljene (en del av dere har jo allerede blitt påtvunget disse). I korte trekk kan jeg si at en rask fødsel bare innebærer at all smerten fra en vanlig fødsel blir komprimert inn på kortere tid, at ja, å føde tvillinger er som å føde to ganger rett etter hverandre, og nummer to gjør like vondt som nummer én, at anestesileger bør holde seg for gode til å småprate med den vordende far når den vordene mor ligger og brøler etter epiduralsprøyta han holder i handa (når man ber om å få en enorm sprøyte trykket inn i ryggmargen mener man alvor), og at det pokker meg ta var verdt det denne gangen også.
Resultatet ble to splitter nye mennesker, en gutt på 2970 gram og 45 cm og ei knøttlita jente på 2520 gram og 45 cm. Nå er de snart en måned gamle. Ingen av oss har sovet mer enn max fire timer i strekk etter at de kom (stort sett er det snakk om ca. to timer om gangen, da gjerne med en baby på brystkassa eller hengende i puppen), de spiser hele tiden (noen som trodde det var umulig å gå ned 20 kg på tre uker kun ved å sitte i en stol?), det å være alene på do har plutselig blitt en luksus som helst bør planlegges noen timer på forhånd, jeg skriver dette innlegget med en hånd mens jeg ammer guttungen (far sitter forøvrig på macen med ei jente sovende på brystkassa), jeghar blitt en mester på å spise en middag på under et kvarter og å drikke en kaffekopp i tre slurker, jeg går rundt med gulpekluter i veska, jeg bryr meg ikke lenger om puppene mine vises ut mot busstoppet utenfor vinduet og ungene er bare helt nydelige. Vi var forberedt på alt bortsett fra all kosen og det faktum at man kan sitte en halv time og stirre på en bitteliten hånd eller fot, bare fordi de er så små og perfekte. Det er seriøst fantastisk å få tvillinger!
Videre blogginnlegg kommer, jeg kan ikke garantere for når, men jeg satser på litt roligere tilstander etterhvert. Oppdateringer på den stolte storebror vil heller ikke bli glemt.
Tilslutt en stor takk til to fabelaktige jordmødre ved St. Olavs hospital, pluss resten av flokken av barneleger, andre leger og alle de hvitkledde på fødestua, og til de meget dyktige barnepleierene som tok seg av oss på barselavdelingen.
Fødselen ble til slutt startet ved at vannet ble tatt. Det var mye om og men rundt dette; sykehuset var visstnok stappa fullt av hastekeisersnitt akkurat denne dagen, og det var usikkert om de hadde plass til en tvillingfødsel oppå det hele. Tilslutt sa jordmora at de tok sjansen, så sant jeg lovet dem en rask fødsel. Det er en sterk mulighet for at dette ble sagt i spøk, men litt over tre timer senere kom sistemann ut med et vræl (vrælet kom vel forsåvidt både fra mor og barn). jeg skal spare mine sarte lesere for detaljene (en del av dere har jo allerede blitt påtvunget disse). I korte trekk kan jeg si at en rask fødsel bare innebærer at all smerten fra en vanlig fødsel blir komprimert inn på kortere tid, at ja, å føde tvillinger er som å føde to ganger rett etter hverandre, og nummer to gjør like vondt som nummer én, at anestesileger bør holde seg for gode til å småprate med den vordende far når den vordene mor ligger og brøler etter epiduralsprøyta han holder i handa (når man ber om å få en enorm sprøyte trykket inn i ryggmargen mener man alvor), og at det pokker meg ta var verdt det denne gangen også.
Resultatet ble to splitter nye mennesker, en gutt på 2970 gram og 45 cm og ei knøttlita jente på 2520 gram og 45 cm. Nå er de snart en måned gamle. Ingen av oss har sovet mer enn max fire timer i strekk etter at de kom (stort sett er det snakk om ca. to timer om gangen, da gjerne med en baby på brystkassa eller hengende i puppen), de spiser hele tiden (noen som trodde det var umulig å gå ned 20 kg på tre uker kun ved å sitte i en stol?), det å være alene på do har plutselig blitt en luksus som helst bør planlegges noen timer på forhånd, jeg skriver dette innlegget med en hånd mens jeg ammer guttungen (far sitter forøvrig på macen med ei jente sovende på brystkassa), jeghar blitt en mester på å spise en middag på under et kvarter og å drikke en kaffekopp i tre slurker, jeg går rundt med gulpekluter i veska, jeg bryr meg ikke lenger om puppene mine vises ut mot busstoppet utenfor vinduet og ungene er bare helt nydelige. Vi var forberedt på alt bortsett fra all kosen og det faktum at man kan sitte en halv time og stirre på en bitteliten hånd eller fot, bare fordi de er så små og perfekte. Det er seriøst fantastisk å få tvillinger!
Videre blogginnlegg kommer, jeg kan ikke garantere for når, men jeg satser på litt roligere tilstander etterhvert. Oppdateringer på den stolte storebror vil heller ikke bli glemt.
Tilslutt en stor takk til to fabelaktige jordmødre ved St. Olavs hospital, pluss resten av flokken av barneleger, andre leger og alle de hvitkledde på fødestua, og til de meget dyktige barnepleierene som tok seg av oss på barselavdelingen.
1 kommentar:
Du har kanskje ikke tid til å lese dette, men jeg skriver det likevel :)
Jeg kjenner ikke følelsen av å få to nye familiemedlemmer på en gang, men jeg vet hvor travelt det er med bare én ny, så jeg bøyer meg bare i støvet for deg som rekker å skrive noen fine ord om det :)
Kos deg med dobbel ammetåke, dobbel puppeslitasje og dobbel lykke! :)
Legg inn en kommentar