"MammamammamammaMAMMAAAAAAAAA", jeg sitter inne og mater babyer, brølene kommer utenfra, nærmere bestemt fra en femåring på ei trampoline. Hva skjer? Har han brekt en fot? Observert en ulykke? Hoppet på en av humlene som fortiden bedriver fyllekjøring i hagen vår? Jeg forlater sultne babyer ved matbordet og går ut til hopperen. "Mamma, vettuhva? Skal jeg fortelle deg noe?" Ok, så ingen katastrofal ulykke i det minste. "Atte vet du hva som må være skikkelig vondt, mamma?" Nei, det vet jeg ikke. "Atte det må være skikkelig vondt dersom man stikker en kniv inn på øyet". Jeg forklarer at joda, det er det helt sikker, men at den typen informasjon, uansett hvor interessant slik faktaformidling er, ikke berettiger brøling på mor så nabolaget rister. "Jeg må jo passe på babyene vet du" sier jeg, og den pliktoppfyllende storebror nikker, og sier seg enig i det. Jeg vender tilbake til to utålmodige småtroll, de har ventet lenge på desserten nå. Et halvt minutt senere når trampolinehopperen igjen nye rekorder i volum: "ONKEEEEEL GUNNAAAAAAAR". Og en svært tålmodig onkel i nabohuset legger atter fra seg jekk og sommerdekk og tusler bort til nevøen for å høre mer om vår forunderlige verden.
Og om noen skulle lure, så er det også innmari farlig å bade i en elv av lava.
Og om noen skulle lure, så er det også innmari farlig å bade i en elv av lava.
2 kommentarer:
tror vi skal sette pris på at han bare forteller om disse oppdagelsene, uten å teste dem i praksis først...
En fin måte å oppdage verden på, uten selv å måtte føle oppdagelsene på kroppen. Herlig alder :)
Legg inn en kommentar