Sutre, sutre

Etter å ha tilbrakt et år i Toronto kan jeg trygt si at selv om et år i utlandet er herlig, vil hjemme (og da tydeligvis fire kilometer fra der man er vokst opp) alltid være best. Visse ting savnes imidlertid dypt og inderlig. For C. er det Starbucks som er det største tapet. For meg er det shoppingen. Jeg har ikke tenkt å bruke masse tid på å sutre over prisforskjellene. Jeg har sett en kanadisk gjennomsnittslønn og jeg har sett gjennomsnittsprisen på kanadiske barnehager og leiligheter. Selv om vi må betale dobbelt så mye for Calvin Klein i Norge er det ingen tvil om hvem som kommer best ut av prisforskjellene. Det jeg derimot har tenkt å sutre over er selve shoppingopplevelsen. Jeg trodde kanskje denne forskjellen lå i det faktum at visse butikker jeg oppsøkte i Canada var av en type jeg knapt nok tør se i vinduene på i Norge. Overraskelsen var derfor stor da jeg på min snarvisist i hovedstaden (se tidligere blogg) oppsøkte en av favorittkjedene mine fra Canada: Mango.

En vanlig shoppingrunde på Mango i Toronto:
Jeg kommer inn og en ekspeditør kommer ilende til og lurer på om jeg trenger hjelp. Jeg svarer med "No thanks, I'm only browsing" fordi jeg har lært meg at "No thanks, I'm only looking" gir en del merkelige blikk. Ekspeditør trekker seg smilende tilbake. Jeg begynner å se på noen klær og ekspeditør (heretter kalt E.) kommer ilende til meg igjen og lurer på om jeg trenger hjelp med å finne riktig størrelse. Jeg svarer forvirret hvilken størrelse jeg bruker og hun gir meg den riktige størrelsen slik at jeg skal slippe å bla gjennom alle de fire utgaven av plaggene som henger der. Jeg sier takk og "browser" litt til. Når jeg har funnet en to tre ting jeg vil prøve kommer E. tilbake og lurer på om hun kan få henge plaggene for meg i et prøverom slik at jeg skal slippe å slite meg ut med å bære på dem. Når jeg er klar går jeg til prøverommet og prøver klærne. E. står utenfor og venter, men langt nok unna til at det ikke blir klaustrofobisk. Etter dette har scenen to muligheter. Enten vil jeg ikke ha noen av klærne og E. tar imot dem og sier hun skal henge dem på plass og ber meg (oppriktig!) om å ha en fin dag. den andre utveien er selvfølgelig at jeg vil ha et av plaggene og E. roper på en ny E. som tar meg med til kassen. E1 henger tilbake klærne jeg ikke vil ha og E2 pakker inn plagget jeg kjøper i silkepapir (!) før hun så legger det ned i en fancy papirpose og tar i mot pengene. Når jeg drar ønsker begge meg en fin dag.

Jeg hadde forventet litt av samme greia da jeg gikk inn i Mango i Oslo (hjemme i Norge har jeg stort sett bare råd til H&M, og der forventer jeg naturlig nok ikke at klærne mine blir pakket inn i silkepapir). Vel, det ble ikke helt den samme opplevelsen.

Mango, Oslo:
Jeg kommer inn og to ekspeditører sitter bak kassen og snakker om et eller annet veldig viktig "liksom". Det er salg, og jeg finner opptil flere ting jeg vil prøve. Ingen spør om de skal hjelpe meg å finne riktig størrelse eller prøverom. Jeg finner prøverommet selv. Ekspeditør nr. 3 står utenfor og henger opp klær. Jeg prøver klær, finner et par jeg vil ha og spør E3 (på en veldig høflig og smilende måte) om hun kan ta de klærne jeg ikke skal ha, men får til svar at "det hadde vært veldig greit om du kunne henge dem opp selv altså". Jeg betaler plaggene mine (som definitivt ikke blir pakket inn i silkepapir) og får så vidt et glefsende "Værs'go" når jeg sier "takk" og "hadet".

Det er ikke det at jeg ikke får til å henge opp klær selv (dette gjør jeg tross alt temmelig ofte i mitt eget hjem) og det er ikke det at jeg ikke klarer å finne min egen størrelse, men det er liksom så mye mer moro å shoppe når ekspeditørene later som om jeg er fryktelig viktig for dem og klærne blir pakket inn i silkepapir.

Tea and oranges all the way from China

Like a bird on the wire,
like a drunk in a midnight choir
I have tried in my way to be free.

Jeg har vært på Leonard Cohen-konsert. Jeg har vært på Leonard Cohen-konsert! JEG har vært på LEONARD COHEN-konsert, LEONARD COHEN-KONSERT!!! Hvis du ikke skjønner hvor stort det er så kunne jeg prøve å forklare det, but you don't really care for music do ya?

Mannen er 73 år og spilte i tre timer, ga sju ekstranummere og var så helproff at min kjære som satt ved siden av meg (og som måtte holde meg mens jeg grein meg gjennom hele "Take This Waltz"), og som vel strengt tatt aldri har vært så infernalsk opphengt i Cohen (i hvertfall ikke slik som visse andre), måtte innrømme at konserten var mye proffere enn metallicakonserten han var på for noen år siden. Og hvilke andre 73åringer er det som dødelig sexy kan synge "And if you want a doctor I'll examine every inch of you"?

Og hvis noen skulle lure, NEI, det er ikke Jeff Buckley (eller Espen Lind) som har skrevet "Hallelujah"! Og hvis noen vurdere å bruke den i kirka i bryllupet sitt (noe som visstnok er veldig populært) så kanskje de bør lese gjennom teksten først. "I remembered how I moved in you, and the holy dove was moving too" handler nok ikke om fred og religion og sånn...

Mer navnemoro

Har nå fått vite at jeg også skal ha gleden av å være norsklærer neste semester (nei, min bruk av ordet glede er ikke ironi, faktisk). Dette har ført til at jeg har fått min egen kode på timeplanen. Denne lærerkoden blir laget av de to første bokstavene fra etternavnet, og de to første bokstavene fra fornavnet til hver enkelt lærer. Dette fører dermed til at jeg vil bli kjent under koden MEAN. Hvis ikke det setter meg i respekt så vet ikke jeg...

Klagesang (ev. klagetango)

Spørsmål til lesere med mer juridisk peiling enn meg: Er det lov til å ha liveband i hagen sin til langt på natt uten å sende så mye som et lite nabovarsel?

Ok, så er det muligens svært så sutrete av meg å klage på konsert i nabohagen, og ja, jeg begynner helt sikkert å bli gammel. Når det er sagt så har jeg unnskyldninger:

1. Dette var ikke UKA, og bandet var ikke Muse
2. Dette var ikke feststemt ungdom som ikke vet bedre, tvert imot tydet musikkstilen på at tilhørerne var godt over 50.
3. Festen foregikk i hagen til huset med to garasjer som ble solgt for godt over fire millioner. Det er lov til å klage over folk med altfor mye penger når en ikke har noen selv...
4. Festen er tydeligvis en årlig begivenhet da akkurat det samme skjedde ifjor.
5. Bandet besto av (ut fra det mine stakkars ører kunne tyde) piano, trekkspill, en, muligens to, fioliner og en kvinnelig trubadur(ix) med skjelvende divastemme. Noen som har prøvd å sovne til fiolinmusikk?
6. Bandet hadde en forkjærlighet for tango. Noen som har observert hva som skjer med folk over femti med altfor mye alkohol innabords når tangomusikken setter i?

Siden C. og jeg er verdens største pingler og ekstremt konfliktsky, ringte vi selvsagt ikke politiet. Vi gikk heller ikke innom hagen og ba dem dempe seg, og vi kommer ikke til å gå innom naboen i dag og diskutere mulighetene av å ha bandet inne i huset neste år. Min hevn bli altså, modig som jeg er, å (delvis) anonymt sutre over episoden på internett. Takk for at du leste min stakkar klagesang.

Gratulerer tante politi!

I morgen kan min kjære lillesøster kaste lua si i været og feire at hun nå er ferdigutdannet politi(mann/dame/konstabel/betjent/ansatt?). Jeg vil med dette gratulere min kjære lillesøster med dagen, oppfordre statsminister Stoltenberg til å øke politets lønninger betraktelig og også sørge for at de får bedre og tryggere utstyr og ellers advare alle andre om at Lille My nå har fått tillatelse til å bære våpen...

Mens jeg likevel driver og gratulerer vil jeg også gratulere alle mastere som nå har forlatt lesesalen. Livet blir tomt og meningsløst uten dere. Hulk, snufs:(

Generasjonsskifte

Skal tro om Rage Against the Machine vet at musikken deres spilles på full guffe av gifte kvinnfolk med unge, stasjonsvogn og hus på landet, eller at de kun spilles mens tidligere nevnte kvinnfolk tar helgavasken... Rock on!

Anagram er moro!

For de som skulle lure på hva mitt fulle navn er, så er det:

OLD VIN MAA TEL

Og jeg er gift med

WCFLUEN FRATS

Jepp, man har det ikke mer moro enn med det man stjeler fra "Typisk Norsk"