Ja, det finnes en helt dersom du ser inn i hjertet ditt...

Denne blogginga er ikke så lett å få til ser det ut til. Tenker stadig at "dette kan jeg jo blogge om", men har (utrolig nok) ikke tilbragt så mye tid på nettet i det siste, og da blir det dårlig med oppdatering. Her er imidlertid en av de tingene jeg hadde tenkt å blogge om:

Mariah Carey-aften på American Idol - Hvilken fantastisk opplevelse! Jeg er så beveget at jeg knapt nok kan snakke (derfor skriver jeg...). Klumpen i halsen ble større og større mens Mariah instruerte deltakerne i hvordan man kan putte hele tolvtoneskalaen inn i en verselinje, og når hun selv avsluttet kvelden med å synge en av de nydelige sangene fra sitt nye album, e=mc2 (!), mens hennes fagre bryst veltet ut mot publikum fra den lille sorte, klarte jeg ikke lenger holde tårene tilbake.

Dersom en av mine elever leser dette, så er dette det vi kaller ironi (det jeg maste om at dere burde bruke i kåseriet dere nettopp skrev). Et annet virkemiddel som er fint å bruke er sammenligning, som i: Å høre Mariah Carey synge er som å spise for mye is for fort. Du tror det skal være søtt og behagelig, men i stedet får du en blanding av plutselig kvalme og intens hodepine.

Høydepunkt: Da Paula Abdul sa at det var så fint at Mariahs sanger kunne synges på nytt av en yngre generasjon. Mulig akkurat den kommentaren ble tatt litt ille opp av frk. Carey...