Det finnes mennesker som går rundt og ber nybakte mødre om å "nyte denne deilige småbarnstiden" og lignende tåpelige utsagn. Dette er bare tull. De seks første ukene med en baby (eller som i noen sitt tilfelle, to) handler ikke om å nyte, de handler om å overleve. Ja, man har følelser som en nyforelska fjortisjente, men man har også like mange hormoner som samme fjortenåring. Nyfødte babyer gjør tre ting; de sover, spiser og bæsjer. Skulle de mot formodning ikke gjøre noen av disse tre handlingene, er de stort sett utrøstelige. For en nybakt mamma består stort sett tilværelsen av å sørge for at disse fullstendig hjelpeløse vesenene får nok mat, og man er plutselig i en situasjon hvor et annet menneske er hundre prosent avhengig av din kropp. Puppene har enten alt for lite melk, slik at de sultne småtrollene blir mer og mer desperate, eller de er så overfylte at man konstant går rundt med søkkvåt bh. I tillegg er ting man før tok for gitt, som søvn, eller det å kunne gå på do uten å planlegge det i god tid i forveien, blitt en luksusvare på linje med et par Manolo Blahnik eller en Birkin bag, og noen man kan unne seg omtrent like ofte.
Men så, etter disse seks ukene i survival mode, begynner ting så smått å endre seg. Man begynner å få respons i form av merkelige gurglelyder, og små, og etterhvert store, smil. Ungene kan være våkne, og ikke spise, men likevel være fornøyde, men de kan også fortsatt godt sove på brystkassen din, mens du ser dårlige tv-serier med nesa godt begravd i deilig mykt babyhår. Du finner glede i små milepæler og de finner glede i de merkeligste ting, enten det er en plastikkrangle, eller det å se på at noen dusjer, men aller mest i at akkurat DU koser og skravler med dem.
Og så ligger man en morgen i sengen, med en baby sovende i hver armkrok, og hører på at far og storebror prater om stort og smått mens de gjør seg klare til en ny dag, og plutselig oppdager man at det å gå fra å være en ganske liten, til å bli en ganske stor familie, sånn over natta, er en innmari god følelse.
Men så, etter disse seks ukene i survival mode, begynner ting så smått å endre seg. Man begynner å få respons i form av merkelige gurglelyder, og små, og etterhvert store, smil. Ungene kan være våkne, og ikke spise, men likevel være fornøyde, men de kan også fortsatt godt sove på brystkassen din, mens du ser dårlige tv-serier med nesa godt begravd i deilig mykt babyhår. Du finner glede i små milepæler og de finner glede i de merkeligste ting, enten det er en plastikkrangle, eller det å se på at noen dusjer, men aller mest i at akkurat DU koser og skravler med dem.
Og så ligger man en morgen i sengen, med en baby sovende i hver armkrok, og hører på at far og storebror prater om stort og smått mens de gjør seg klare til en ny dag, og plutselig oppdager man at det å gå fra å være en ganske liten, til å bli en ganske stor familie, sånn over natta, er en innmari god følelse.
3 kommentarer:
Åh, nå ble jeg litt rørt! Kos deg masse med den fine, fine familien din :)
Nydelige ord. Klem!=)
Håper dere har det bra hele gjengen =)
Legg inn en kommentar