Nå er jeg ferdig med en ny nobelprisvinner, denne gangen er det Knut Hamsuns Markens grøde som har blitt fullført. I likhet med de fleste andre her på instituttet, er jeg en entusiastisk Hamsun-fan. Jeg finner det viktig å skille dikterisk kvalitet fra personlige egenskaper og synspunkt (jeg skriver jo tross alt masteravhandling om en alkoholisert, pengetiggende, kvinneforaktende og temmelig lat poet).
I Markens grøde er det imidlertid noen ganger litt vanskelig å skille disse to fra hverandre. Fortelleren har et syn på samer som får Røros Skogeiarlag til å virke som SV, jødene blir sammenlignet med amerikanere (definitivt ikke positivt i Hamsuns bok) og drøftingene av kvinners seksuelle drifter er, vel, spesiell. Som de naturvesnene de er, kan de nemlig ikke klandres for å løpe til skogs med et hvert mannebein som gir dem tilbudet, de har tross alt ikke fått utdelt noen impulskontroll fra naturens side (de har forøvrig også en hyppig tendens til å ta livet av sine egne babyer).
Når det er sagt, inneholder Markens grøde også mange av de elementene jeg liker ved Hamsun. Livaktige språkskildringer (jeg er nå sterkt fristet til å begynne å bruke "bom konstant" som fast uttrykk), engasjerende personskildringer, og hele tiden en underliggende humor. Hamsun "forfører" med sitt språk ble det sagt av en litteraturprofessor her oppe, og det skjer i Markens grøde også. Men like god som Pan eller Sult er den vel strengt tatt ikke, så hvorfor nobelpriskomiteen valgte å legge vekt på akkurat denne romanen, det er jeg ikke helt trygg på. Vi får håpe det ikke er bare fordi prisen ble utdelt på en tid da den stabile, norske, selveiende bonde ble ansett som en atskillig bedre rollemodell enn skokastende, hundeskytende løytnanter.
Forøvrig er min favoritthamsunroman På gjengrodde stier, så hva vet vel jeg...
I Markens grøde er det imidlertid noen ganger litt vanskelig å skille disse to fra hverandre. Fortelleren har et syn på samer som får Røros Skogeiarlag til å virke som SV, jødene blir sammenlignet med amerikanere (definitivt ikke positivt i Hamsuns bok) og drøftingene av kvinners seksuelle drifter er, vel, spesiell. Som de naturvesnene de er, kan de nemlig ikke klandres for å løpe til skogs med et hvert mannebein som gir dem tilbudet, de har tross alt ikke fått utdelt noen impulskontroll fra naturens side (de har forøvrig også en hyppig tendens til å ta livet av sine egne babyer).
Når det er sagt, inneholder Markens grøde også mange av de elementene jeg liker ved Hamsun. Livaktige språkskildringer (jeg er nå sterkt fristet til å begynne å bruke "bom konstant" som fast uttrykk), engasjerende personskildringer, og hele tiden en underliggende humor. Hamsun "forfører" med sitt språk ble det sagt av en litteraturprofessor her oppe, og det skjer i Markens grøde også. Men like god som Pan eller Sult er den vel strengt tatt ikke, så hvorfor nobelpriskomiteen valgte å legge vekt på akkurat denne romanen, det er jeg ikke helt trygg på. Vi får håpe det ikke er bare fordi prisen ble utdelt på en tid da den stabile, norske, selveiende bonde ble ansett som en atskillig bedre rollemodell enn skokastende, hundeskytende løytnanter.
Forøvrig er min favoritthamsunroman På gjengrodde stier, så hva vet vel jeg...
1 kommentar:
Veldig godt skrevet, Anita! Veldig!:)
Legg inn en kommentar